Hellige Birgitta

Hellige Birgitta (Birgitte) av Sveriges Profetier og Åpenbaringer

Last ned Åpenbaringene her (i norsk):



Köp Heliga Birgittas Uppenbarelser på Svenska på Lulu (740 Sidor)

Her begynner den første boken med fru Birgitte av Sveriges himmelske åpenbaringer


Bok 1 - Kapittel 1.


Vår Herres Jesu Kristi ord til sin høyt elskede utvalgte brud om styrkingen av hans høyhellige menneskeformantakelse og om forkastelsen, helligbrødet og bruddet i vår tro og dåpen, og hvordan han oppfordrer denne sin elskede brud til å elske ham.


Jeg er himmelens og jordens skaper, en person i guddommen med Faderen og Den Hellige Ånd. Jeg er den som talte gjennom profetene og patriarkene, og som de ventet. For deres lengsels skyld, og for mitt løfte, antok jeg form i kjød uten synd og begjær, idet jeg gikk inn i jomfruens kjød, liksom solens stråler gjennom den klareste edelsten. For liksom solen ikke skader glasset når den bryter gjennom, så forfalt ikke jomfruens jomfruelighet, når jeg antok menneskeform. Jeg antok kjød på en slik måte, at jeg ikke forlot guddommeligheten. Og jeg var ikke desto mindre i guddommen med Faderen og Den Hellige Ånd, og styrte og oppfylte alt, endatil jeg var i jomfruens liv.


For liksom stråleglansen aldri kan skilles fra ilden, slik skilte ikke min guddom seg fra min menneskelighet, ikke engang i døden. Siden har jeg villet, at fra dette aldeles syndfrie legeme for alles synder skulle såres fra isse til fotblad, og korsfestes. Den ofres fortsatt daglig på alteret, for at menneskene skal elske meg enda mer, og stadig komme ihu mine velgjerninger for deres skyld. Nå er jeg derimot helt glemt, forsømt og foraktet. Jeg er lik en konge, som fordrives fra sitt eget rike, der en røver istedet har latt seg krone og hedre.


Jeg har villet at mitt herredømme skal være blant menneskene. Og over dem burde jeg med rette være konge og herre, ettersom jeg har skapt og frigjort dem. Nå har de imidlertid brutt og helligbrødet den tro, som de lovte meg i dåpen. De har krenket og foraktet mine lover som jeg har foreskrevet dem. De elsker sin egen vilje, og har stengt sine ører for mitt ord. Dessuten opphøyer de den elendige røver, Djevelen, over meg, og til ham har de gitt sin tro. Og han er virkelig en røver, for med falske løfter og gi dem onde ting, tilrøver han seg menneskenes sjel, som jeg har forløst med mitt blod.


Han røver ikke for å være mektigere enn meg - for så mektig er jeg, at jeg forsmår alt med mitt ord. Og så rettferdig, at jeg ikke ville gjøre det minste mot all rettferdighet, om så alle helgenene ba meg. Men ettersom menneskene, utrustet med fri vilje, frivillig forsmår mine bud og gir sitt samtykke til Djevelen, er det rettferdig at de får erfare hans tyranni. For denne djevelen, som skaptes som god av meg, men fulgte sin egen, onde vilje, er som min tjener avsett for de ondes straff. Men til tross for at jeg nå er så foraktet, er jeg likevel så barmhjertig, at de som ber om min barmhjertighet og ydmyker seg, de skal jeg forlate deres skyld og befri dem fra den onde røver. De som fortsetter å forakte meg vil jeg derimot hjemsøke med min rettferdighet, så de som hører, må beve, og de som møter den, må si: "Ve oss, at vi noensinne har vekket majestetens Herres vrede".


Men du, min datter, som jeg har valgt meg ut og med hvem jeg taler i min Ånd, elsk meg av hele ditt hjerte. Ikke slik du elsker en sønn eller en datter, slektninger uten mer enn noe annet i verden. For jeg, som skapte deg, har ikke skånet noen av mine lemmer fra å lide for din skyld. Og fortsatt elsker jeg din sjel så høyt, at fremfor å savne henne, ville jeg ennå en gang, om det var mulig, la meg korsfeste for din skyld. Imiter min ydmykhet, for jeg, Ærens konge og englenes, kledtes i usle filler, stod naken ved pælen og hørte alt hån og skadefryd med mine egne ører. Sett likevel min vilje foran din vilje, for min mor, din herskerinne, har fra begynnelsen til enden hele tiden villet det jeg ville.


Om du så gjør dette, vil ditt hjerte alltid være i mitt hjerte og tennes av min kjærlighet, slik tørt gress opptennes av ild. Så skal din sjel fylles av meg, og jeg skal være i deg, så alt timelig skal bli deg bittert, og all kjødelig attrå til en gift. Du skal hvile i mine guddommelige armer, hvor ingen kjødelig attrå finnes uten Åndens glede og fornøyelse, hvor den glade sjel beruses til det indre og til det ytre, og fylles av fryd så den ikke tenker på og begjærer annet enn den glede den har. Elsk meg alene, så skal du få alt du vil og ha overflod. Mon det ikke står skrevet, at enkens olje aldri tørket ut, til Herren lot regn falle på jorden etter profetens ord? Jeg er den sanne profeten. Om du tror mine ord, og oppfyller dem, skulle olje, glede og jubel aldri i evighet mangle hos deg.


Kapittel 2.


Vår Herres Jesu Kristi ord til datteren, som han nå har tatt til brud, om den sanne troens artikler, og hva den pryd, de tegn og den vilje er, som bruden bør ha for å tekkes brudgommen.


Jeg er skaperen av himmelen, jorden, havet og alt som er i det. Jeg er ett med Faderen og Den Hellige Ånd, ikke som de guder av sten eller gull, hvor fordom tales. Og ikke flere guder, som man da regnet, uten en eneste Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, tre til personene og en til vesenet, skapte alt og skapt av ingen, uforanderlig, allmektig, bestående uten noen begynnelse og uten noen slutt. Jeg er den som ble født av jomfruen, men ikke mistet guddommen uten å forene den med menneskeligheten, slik at jeg i en eneste person kunne være Guds sanne sønn og jomfruens sønn. Jeg er den som hang på korset, døde og ble begravet, og likevel bevarte guddommen uskadd. For selv om jeg døde i menneske-skikkelsen og kjødet, som jeg, den enbårne Sønn antok, så levde jeg dog i guddommen, hvor jeg var en eneste Gud med Faderen og Den Hellige Ånd.


Jeg er den samme som oppstod fra de døde og steg til himmels, og som nå i min ånd, taler til deg. Jeg har utvalgt deg og tatt deg til brud, for å vise deg mine hemmeligheter, for det behager meg slik. Du er til og med med en viss rett min vordende, da du ved din manns død la din vilje i mine hender, og når du etter hans død likeså tenkte hvordan du skulle kunne bli fattig for min skyld, og ba deretter. Du har villet forlate alt for min skyld, og derfor er du med rette min vordende. Jeg skal sørge for deg, for din store kjærlighets skyld. Derfor tar jeg deg til min brud, og etter min vellyst, slik det hør seg med Gud å ha en kysk sjel.




Utvalg av Den Heliga Birgittas åpenbaringer

BOK 1


KAPITTEL 1.


JEG ER HIMMELENS OG JORDENS SKAPER, en person i guddommen med Faderen og den Hellige Ånd. jeg er den som talte gjennom profetene og patriarkene, - og den som de ventet. For deres lengsels skyld og ifølge mitt løfte ble jeg født i kjødet uten synd og begjær, idet jeg gikk inn i jomfruens skjød slik den strålende sol går gjennom den klareste edelsten. For likesom solen ikke skader glasset, når den trenger gjennom det, ble heller ikke jomfruens jomfruelighet skadet, da jeg tok menneskets skikkelse. Jeg tok kjødets form på slik måte at jeg ikke forlot guddommen.


Og jeg var ikke desto mindre i guddommen med Faderen og den Hellige Ånd og styrte og oppfylte alt, enda jeg var i jomfruens skjød med min menneskeskikkelse. For likesom stråleglansen aldri kan skilles fra ilden, har heller ikke min manndom vært skilt fra min guddom, ikke engang i døden. Senere var det min vilje at mitt legeme, som var fritt for synd, for alles synders skyld skulle pines fra isse til fotsåle og korsfestes. Nu ofres det daglig på alteret, for at menneskene skal elske meg desto mer og desto oftere komme mine velgjerninger i hu. Nu er jeg derimot helt glemt, forlatt og foraktet. jeg er som en konge som er fordrevet fra sitt rike og i hvis sted den usleste røver blir utvalgt og hedret.


[...]


«MEN DU, MIN DATTER som jeg har utvalgt for meg selv og som jeg taler med i min ånd, elsk du meg av hele ditt hjerte, ikke slik som du elsker en sønn eller en datter eller slektninger, men mer enn noe annet i verden. For jeg som skapte deg har, for din skyld, ikke skånet en av mine lemmer fra å lide. Og jeg elsker ennu din sjel så inderlig at førjeg ville miste den, ville jeg ennu en gang, om det var mulig, la meg korsfeste for den. Efterlign min ydmykhet, for jeg, Ærens konge og englenes, ble kledd i usle filler, stod naken ved pælen og hørte all hån og spott med mine egne ører. Sett endog min vilje høyere enn din, for min moder, din herskerinne, har fra begynnelse til slutt villet bare det som jeg vil.


Om du gjør dette, skal ditt hjerte bestandig være i mitt hjerte og opptennes av min kjærlighet, slik noe tørt lett antennes av ild. Så skal din sjel fylles av meg, og jeg skal være i deg slik, at alt timelig skal bli bittert for deg og alt kjødelig begjær bli til gift. Du skal hvile i min guddoms arm, der hvor intet kjødelig begjær finnes, bare åndens glede og tilfredshet, hvorav den benåde de sjel henrykkes både i det indre og det ytre og fylles av fryd slik at den ikke kan tenke på eller begjære noe annet enn den glede den har. Elsk altså meg alene, så skal du få alt som du vil og ha overflod. Står det da ikke skrevet at det aldri tok slutt med enkens olje, før Herren, efterprofetens ord, lot regn falle på jorden. Jeg er den sanne profet. Om du tror mine ord og oppfyller dem, skal oljen, gleden og jubelen aldri i evighet ta slutt for deg.»



KAPITTEL 2.


DET PÅLIGGER BRUDEN Å VÆRE BEREDT når brudgommen vil feire bryllup, og hun må være passende kledd og ren. Du holder deg ren på sømmelig sett om din tanke stadig kretser om dine synder: hvordan jeg i dåpen renset deg for Adams synd, og hvor ofte jeg bar over med deg og viste deg tålmodighet når du falt i synd. Bruden skal også bære sin brudgoms tegn på brystet, d.v.s. at du bør gi akt på de verk og velgjerninger som jeg har gjort for deg: hvor edelt jeg skapte deg da jeg gav deg kropp og sjel, hvor edelt jeg gjorde deg rik da jeg gav deg helse og timelige ting, hvor skjønt jeg gjenløste deg da jeg døde for deg og vant din arvedel tilbake til deg, om du vil ha den. Bruden bør også gjøre brudgommens vilje. Og hva annet er min vilje enn at du skal elske meg over alt annet og ikke lengre efter noe annet enn meg?»



KAPITTEL 3.


«JEG ER DEN GUD OG HERRE som du dyrker. jeg er den som holder himmel ogjord oppe ved min makt, og de opprettholdes ikke av andre ting eller pæler. jeg er den som, i brødets skikkelse, daglig ofres på alteret som sann Gud og sant menneske. jeg er den som utvalgte deg. Ær min fader. Elsk meg. Lyd min ånd. Vis min moder heder som din herskerinne. Vis alle mine helgner ære. Lev efter den rette tro, som du skal lære av ham som har erfart begge ånders, d.v.s. løgnens og sannhetens ånders, tvekamp i sin sjel og seiret ved min hjelp. Bevar den sanne ydmykhet. Hva er sann ydmykhet annet enn å vise seg slik man er og lovprise Gud for de gode ting han gir?»



KAPITTEL 7.


«JEG ER MARIA, SOM FØDTE DEN SANNE GUD og det sanne menneske, Guds Sønn. Jeg er englenes dronning. Min Sønn elsker deg av hele sitt hjerte. Derfor skal du elske ham. Du bør være prydet med de mest høviske klær. For likesom du før har hatt serk, kjortel, sko, kappe og brystsmykke, skal du nu ha åndelige klær. Serken er sønderknuselsen, for likesom serken er nærmest kroppen, er sønderknuselsen og skriftet omvendelsens første vei til Gud.


Gjennom dem renses det sinn som gledet seg i synd, og det urene kjød tøyles. De to sko er to viljer, nemlig viljen til å forbedre de begåtte synder og viljen til å gjøre godt og avholde seg fra ondt. Din kjortel er håpet til Gud, for likesom kjortelen har to ermer, skal rettferdighet og barmhjertighet være i ditt håp, slik at du håper på Guds barmhjertighet og ikke glemmer hans rettferdighet. Og tenk således på hans rettferdighet og dom at du ikke glemmer barmhjertigheten. For han viser aldri rettferdighet uten barmhjertighet og aldri barmhjertighet uten rettferdighet.


Kappen er troen, for likesom kappen dekker alt og alt innesluttes i den, kan mennesket fatte og nå alt med troen. Denne kappe bør være merket med din brudgoms kjærlighetstegn, nemlig hvordan han skapte deg, hvordan han gjenløste deg, hvordan han fostret deg og innførte deg i sin ånd og åpnet dine åndelige øyne. Brystsmykket, som alltid skal være festet på ditt bryst, er betrakteisen av hans lidelse; hvordan han ble hånet og pisket, hvordan han hang levende på korset, blodig og såret i alle lemmer, hvordan, i døden, hele hans legeme skalv i den bitreste pine og smerte, samt hvordan han befalte sin ånd i Faderens hender. Dette brystsmykke må alltid være på ditt bryst. En krone skal være på ditt hode, d. v.s. at du må være kysk i din lengsel, slik at du heller lider slag enn beflekkes videre. Vær derfor ærbar og høvisk, tenk ikke på noen annen enn din Gud og Skaper, for når du har ham, har du alt. Og således prydet, skal du vente på din brudgom.»



KAPITTEL 11.


GUDS SØNN TALTE TIL BRUDEN OG SA: «Jeg er himmelens og jordens Skaper, og det er mitt sanne legeme som innvies på alteret. Elsk meg av hele ditt hjerte, for jeg elsket deg. Og jeg overgav meg frivillig til mine fiender, og mine venner og min mor stod tilbake i den bitreste smerte og gråt. Da jeg så lansen, naglene, pisken og de andre pinens redskaper ligge klare, gikk jeg ikke desto mindre glad frem for å lide. Og da mitt hode var blodig overalt efter tornekronen og blodet fløt til alle sider, hadde jeg til og med, om mine uvenner hadde berørt mitt hjerte, heller latt det såres og sønderlemmes enn jeg hadde villet miste deg.


Og derfor er du dypt utakknemlig om du ikke elsker meg for min store kjærlighets skyld. For om mitt hode var nedbøyet og gjennomstunget på Korset for din skyld, bør du bøye ditt hode i ydmykhet. Og da mine øyne var fylt av blod og tårer, skal du avholde dine øyne fra å dvele ved de fristende syn. Da mine ører ble fYlt med blod og måtte høre de ord som ble talt til min forhånelse, bør dine ører vendes bort fra lettferdig og dåraktig tale. Da min munn måtte smake den beskeste drikk og ble nektet den gode, bør din munn stenges for det onde og åpnes for det gode. Og da mine hender ble spent ut med nagler, bør dine gjerninger, som symboliseres av hendene, strekkes ut til de fattige og til mine bud.


Dine føtter, med andre ord: den lengsel hvormed du skal komme til meg, skal korsfestes og avholde seg fra nydelser. Slik jeg har lidd i alle lemmer, skal også alle dine lemmer være rede til å tjene meg. Jeg krever nemlig en større tjeneste av deg enn av de andre, fordi jeg har vist deg en større nåde.»



KAPITTEL 18.


I MITT HUS SKAL ALL YDMYKHET FINNES, den som nu er dypt foraktet. Det skal være en sterk mur mellom mennene og kvinnene, for skjønt jeg kan forsvare alle og bevare alle uten mur, vil jeg likevel, som en sikkerhetsforanstaltning mot djevelens sluhet, at en mur skal skille de to beboelseshus ad. Den skal være sterk, ikke svært høy men middels høy. Vinduene skal være meget enkle og klare, taket passelig høyt, slik at intet synes her som ikke dufter av ydmykhet. For de, som nu bygger mitt hus, er likesom de byggemestere som, når byggherren kommer til dem, griper ham i håret og tramper ham under sine føtter; smusset hever de mot høyden, og gullet tramper de under føttene. Slik gjør mange med meg.


De bygger nemlig smusset opp, d.v.s. disse forgjengelige, verdslige ting hever de mot himmelen, men sjelene, som er mere dyrebare enn gull, bryr de seg lite om. Om jeg vil gå inn til dem gjennom mine predikanter eller gjennom gode tanker, griper de meg i håret og tramper meg under sine føtter, d.v.s. at de håner meg og holder mine gjerninger og ord for å være foraktelige som smuss. Seg selv anser de derimot for å være meget klokere. Men om de ville bygge for meg og til min heder, da ville de først oppbygge sjelene.


Den som nu vil bygge mitt hus, må passe på, med ytterste samvittighetsfullhet, at det til bygningen ikke anvendes en penning som ikke er vel og rettmessig erhvervet. Det finnes jo mange som vet at de eier urettmessig erhvervet gods, og likevel sørger de ikke over dette og har ikke vilje til å erstatte og gi tilbake til dem de har bedradd og plyndret, selv om de er istand til å gi tilbake og erstatte, om de bare vil. Men eftersom de tenker i sitt stille sinn at de ikke kan eie dette i all evighet, gir de kirkene en del av det gods de har erhvervet urettmessig, som om de vil formilde meg med en slik gave. Men annet gods, som er rettmessig erhvervet, bevarer de til sine efterkommere.


Dette tiltaler meg sannelig ikke. Den som vil behage meg med sine gaver, han må nemlig først nære et ønske om å forbedre seg og så gjøre alle de gode gjerninger han makter. Han må endog gråte og sørge over alt det onde han har gjort og så gi tilbake såsant han kan; og om han ikke kan, må han ha vilje til å gi tilbake det som er urettmessig erhvervet. Siden må han akte seg, så han ikke mer begår slikt. Men om det ikke finnes noen han kan gi det urettmessig erhvervede tilbake til, bør han gi det til meg, for jeg kan gi tilbake til alle, det som deres er. Og om han ikke kan gi tilbake, men med forsett om å forbedre seg om med sønderknust hjerte beslutter å ydmyke seg for meg, er jeg rik nok til å kunne gi tilbake, og jeg kan tilbakelevere deres eiendeler til alle som er blitt bedratt, i denne verden eller den kommende. Jeg vil kunngjøre for deg hva det hus jeg vil bygge, betyr.


Dette hus er klosterlivet, dets grunnvoll er jeg, som har skapt alt og ved hvem alt er skapt og har eksistens. I dette hus er det fire vegger. Den første er min rettferdighet; med den skal jeg dømme alle dem som er fiender av dette hus. Den andre vegg er min visdom, hvormed jeg skal opplyse alle husets beboere med min innsikt og min forstand. Den tredje er min makt: Med den skal jeg styrke dem mot djevelens renker. Den fjerde vegg er min barmhjertighet, som tar imot alle dem som ber om den. I denne vegg er nådens dør: gjennom den tar jeg imot alle dem som ber om det. Husets tak er den kjærlighet hvormed jeg skjuler syndene til dem som elsker meg, slik at de ikke blir dømt for sine synder.


Takvinduet, som solen trenger inn gjennom, er betraktelsen av min nåde, gjennom hvilken min guddoms varme trenger inn til alle innbyggerne. At muren bør være sterk og stor betyr at ingen formår å svekke mine ord eller forkaste dem. At den bør være middels høy; betyr at min visdom kan fattes delvis, men aldri fullstendig. De enkle og klare vinduer betyr at, skjønt mine ord er enkle, trenger likevel den guddommelige kunnskaps lys inn i verden gjennom dem. Det middels høye tak betegner at mine ord skal åpenbares, ikke i ubegripelig mening, men i begripelig og forståelig mening.»



KAPITTEL 20.


DEREFTER TALTE JOMFRUENS SØNN til sin brud og sa: «Min brud, du bør ha fire egenskaper. For det første bør du være beredt til min Guddoms bryllup, hvor det ingen kjødelig attrå finnes, men bare den skjønneste åndelige lengsel, en slik som behager Gud i en kysk sjel. Kjærligheten til dine barn, ditt timelige gods eller dine frender må ikke dra deg bort fra kjærligheten til meg. Det må ikke gå med deg slik det gikk med de uforstandige jomfruer, som ikke var beredt da Herren ville kalle dem til bryllupet, og som derfor ble utestengt. For det andre bør du tro på mine ord, for jeg er sannheten, og fra min munn har aldri utgått annet enn sannhet, og ingen kan finne noe annet enn sannhet i mine ord. Iblant har jeg en åndelig mening med det jeg sier, og iblant mener jeg det som ordene uttrykkelig uttaler, og i slike tilfeller bør mine ord kunne forstås uten lignelse. Derfor kan ingen beskylde meg for usannhet.


For det tredje bør du være lydig, slik at du krever rettferdig bot og bedring av alle de lemmer du har syndet med. For, skjønt jeg er barmhjertig, forlater jeg aldri rettferdigheten. Derfor må du ydmyke deg og glad og lydig lystre dem du skylder lydighet, slik at du ikke engang gjør det som du synes er nyttig og fornuftig, om det strider mot lydigheten. Det er nemlig bedre, for lydighetens skyld, å avstå fra egen vilje, selv om den er god, og istedet følge den overordnedes vilje, såfremt denne ikke er mot frelse eller uforstandig på annet sett. For det fjerde må du være ydmyk når din brudgom kommer, og blyg. Din tjenerinne, d.v.s. din kropp, må være måteholden og behersket, tilbakeholdende og høvisk. Du skal jo være fruktbar av åndelig sæd, til gavn for mange. For likesom en liten kvist, om den podes inn på en tørr stamme, får stammen til å grønnes, slik bør du, ved min nåde, grønnes og bære frukt. Min nåde skal beruse deg, og av den søte vin som jeg skal gi deg, skal hele himmelens hærskare gledes. Du må ikke tvile på min godhet.»



KAPITTEL 41.


NU ANKLAGER JEG ALTSÅ DEG, du Kirkens hode, du som sitter på min stol, den som jeg overlot til Petrus og hans efterfølgere å sitte på med trefold verdighet og myndighet. For det første skulle de ha makt til å binde sjelene og løse dem fra synden, for det andre skulle de åpne himmelen for de botferdige, og for det tredje skulle de stenge himmelen for de forbannede og dem som forakter meg. Men du som burde frigjøre sjelene og føre dem til meg, du er i sannhet en sjelenes villeder. Jeg satte jo Petrus til å være hyrde for og vokter av mine får. Du derimot, splitter og sårer dem. Du er verre enn Lucifer. Han følte nemlig misunnelse mot meg og ønsket ikke å drepe noen annen enn meg, forat han skulle få herske i mitt sted. Du er meget verre. Du ikke bare dreper meg, men med dine onde gjerninger driver du meg bort fra deg, og du dreper også sjelene ved ditt dårlige eksempel.


Jeg gjenløste sjelene med mitt blod og overlot dem til deg som en trofast venn, men du overgir dem igjen til den fiende jeg gjenløste dem fra. Du er mer urettferdig enn Pilatus: Han dømte bare meg til døden, men du dømmer ikke bare meg, som den som ikke har noen makt og ikke er verd noe godt, nei, du dømmer også de uskyldige sjeler, og dem som volder skade, lar du gå fri. Du er hårdere enn Judas. Han solgte bare meg; men du selger ikke bare meg, men også mine utvalgte sjeler for din skammelige vinnings og for ditt forgjengelige navns skyld. Du er mer nedrig enn jødene. De korsfestet bare min kropp, men du plager og korsfester mine utvalgtes sjeler, og for dem er din ondskap og dine overtredelser bitrere enn ethvert sverd. Og derfor er du lik Lucifer, mer urettferdig enn Pilatus, hårdere enn Judas, mere nedrig enn jødene. Derfor klager jeg med rette over deg.



BOK 2


FORORD


DET FINNES INTET STRENGERE LIV enn ridderens, om det leves efter sin bestemmelse. For det kristne ridderskap ble ikke innstiftet for verdslig eiendoms eller vinningsbegjærs skyld, men for å styrke sannheten og utbre troen. De riddere som bar våpen, var rede til å gi sitt liv for rettferdigheten og til å utgyde sitt blod for den hellige tro, til å hjelpe de trengende til rettferdighet og kue og ydmyke de onde. Men nu er de som omskapt. De hovmodes nemlig over sine velskapte kropper, de trakter efter rikdom, de er fulle av lyst, og derfor skal de kropper de hovmodes over, drepes av sverd, spyd og øks. Og av denne grunn formaner jeg dem til å søke min barmhjertighet, slik at de ikke blir rammet av min rettferdighet, som er fast som fjell, brennende som ild, forferdelig som torden og rask som buen til å skyte ut en pil.»



KAPITTEL 8.


EN SOM VILLE BLI RIDDER kom til mitt tempel, og da han gikk inn, hørte han denne røst: «Om du vil bli ridder, må du ha disse tre ting: For det første må du tro at det brød du ser på alteret er sann Gud og sant menneske, himmelens ogjordens Skaper. For det annet må du, efter å ha mottatt ridderslaget, legge mindre vekt på din egen vilje enn du før var vant til. For det tredje må du ikke bekymre deg om verdens heder. Jeg skal gi deg guddommelig glede og evig ære.» Da han hørte dette og sto og tenkte over disse tre ting, hørte han, i sitt sinn, en annen, meget ussel røst, som sa tre ting som var det motsatte av de tre første. «Hvis du tjener meg», sa den, «skal jeg gi deg tre andre ting. Jeg skalla deg eie det du ser, høre det som gleder deg og få det du attrår.»


Da han hørte dette, tenkte han: «Den første herren befaler meg å tro det jeg ikke ser og lover meg det jeg ikke vet. Han befaler meg å avholde fra de fornøyelser som jeg lengter efter og ser. Han befaler meg å håpe på det usikre. Den andre, derimot, lover meg verdens heder, som jeg ser, og den fornøyelse jeg attrår; han forbyr meg ikke å høre og se det som behager meg. Visselig er det bedre for meg å følge ham, ha det jeg ser og utnytte det jeg er sikker på enn å håpe på det usikre.» Den mann som tenkte slik, begynte først å vike bort fra det sanne ridderskap. Han fornektet den sanne riddered og brøt sitt løfte. Han kastet tålmodighetens skjold for mine føtter, og sverdet til troens forsvar kastet han fra seg og gikk så ut av mitt tempel.


Den usle røst sa til ham: «Om du, slik jeg sa, vil være min, må du gå frem med alt hovmod i gater og på streder, og likesom Herren bød å vise ydmykhet i alle ting, må intet skryt eller noe hovmod utgå fra deg. Og likesom hin trådde lydig inn og underkastet seg all lydighet, må du ikke tåle at noen står høyere enn deg og ikke bøye ditt hode i ydmykhet. Ta sverd i hånd i den hensikt at du skal utgyde din nestes og din brors blod for å vinne hans eiendom. Ta skjold på arm i den hensikt at du skal gi ditt eget liv for å vinne ære. I stedet for den tro som hin har, må du elske ditt legemes tempel, slik at du ikke avholder deg fra noen vellyst som du finner behag i.» Til slike ting styrket nu denne mann sin vilje og hensikt, og hans fyrste la sin hånd på hans nakke i det rum, som var bestemt til slikt. For intet rum overhodet skader noen, om viljen er god og gavnlig, om hensikten enn har vært ond. Efter at de ord som bekreftet hans ridderskap, var uttalt, gikk han bort og utøvet sitt ridderskap, i alt verdslig hovmod, idet han, den elendige, aktet lite på at han nu var forpliktet til mere enn før og til et strengere liv. Utallige ridderskarer fulgte og følger denne ridder i overmot, og, da de har svoret riddereden, synker de dypere ned i avgrunnen enn andre.


Men nu kan du spørre: «Mange vil opphøyes i verden og kalles store, men har dog ingen makt. Mon disse, for sin onde viljes skyld, skal straffes som de som har hatt all den fremgang de ønsker.» Til dette svarer jeg deg: «Den som har fullkommen vilje og gjør det som står i hans makt for å bli opphøyet i denne verden for å vinne verdslig heder og nevnes med et forfengelig ord, men som på grunn av min hemmelige dom dog ikke tillates å nå sin viljes mål, han skal (det forsikrer jeg deg) for sin onde viljes skyld straffes like hårdt som den som har fullbyrdet sin vilje i gjerning, såfremt da ikke viljen forbedres ved botgjørelse.


Se, nu forteller jeg denne lignelse om to som er vel kjent av mange. En av dem hadde fått all den fremgang han ønsket og vant nesten alt han begjærte. Den andre hadde samme vilje, men vant ingen fremgang. Den første vant verdens heder, elsket sitt legemes tempel og hersket som han ville; alt han forsøkte lykkedes han i. Den andre var ham lik i vilje, men fikk mindre ære. Han hadde gjerne utgydt sin nestes blod hundrede ganger, om han med det hadde kunnet tilfredsstille sitt begjær. Han gjorde hva han kunne og oppnådde sin vilje ifølge sitt begjær. De lider begge den samme forferdelige straff.


Selv om de ikke døde på samme tid og i samme stund, taler jeg om de to som en eneste sjel, for begges fordømmelse er en og den samme, og begges røst, da kropp og sjel ble skilt fra hverandre og sjelen ble frigjort, var en og den samme. Da sjelen forlot kroppen, talte den slik til den: «Si meg, hvor er nu det behagelige syn for øynene, som du lovet meg, hvor er den vellyst du viste meg, hvor er de lokkende ord som du befalte meg å bruket» Djevelen kom straks til ham og sa: «Det lovede syn er bare støv, ordene er intet annet enn luft, og vellysten er bare urenhet og råttenskap; alt dette gavner deg intet.» Da ropte sjelen: «Ve meg som er blitt så usselt bedradd. Jeg ser tre ting. Jeg ser nemlig at han, som ble lovet meg i brødets form, er kongenes konge og herrenes herre. Jeg ser hva han lovet, og det er uutsigelig og uutgrunnelig. Nu hører jeg at den tilbakeholdenhet som han har tilrådet, ville ha vært meget nyttig.» Og han ropte enda høyere med trefoldig Ve: «Ve», sa han, «at jeg er født. Ve at mitt liv ble så langt på jord. Ve meg som må leve i den evige død, som aldri tar slutt.»


Se, hvilken elendighet den elendige skal få for sin gudsforakt og for den forgjengelige lykke. Takk meg derfor, min brud, forat jeg har kalt deg bort fra slik elendighet. Lyd min ånd og de utvalgte.»



KAPITTEL 9.


HVER TID I DETTE LIV er som bare en time for meg. Derfor har det, som jeg nu sier til deg, alltid vært i min forutviten. Jeg sa før at det var en, som begynte med et sant ridderskap, og en annen som skammelig forlot det. Den som vek bort fra det sanne ridderskap, kastet sitt skjold for mine føtter og sverdet for min side, da han brøt sitt løfte og sin hellige tjeneste. Hva betyr det skjold han kastet, om ikke den rette tro, hvormed han skulle forsvare seg mot troens og sin sjels fiender. Og hva er mine føtter, som jeg går til mennesket med, annet enn den guddommelige glede, hvormed jeg trekker menneskene til meg, og den tålmodighet som gjør at jeg så tålmodig holder ut med dem?


Dette skjold kastet han, idet han tenkte ved seg selv da han gikk inn i mitt tempel: «Jeg vil følge den herre som ikke rådet meg til avholdenhet, som gir meg hva jeg attrår, som lar meg høre alt det som behager ørene.» Slik kastet han altså min tros skjold, da han heller ville følge sin egen vilje enn min, da han elsket det skapte mer enn Skaperen. Om han hadde hatt en rett tro, om han hadde trodd at jeg er allmektig og rettferdig dommer og giver av evig ære, da hadde han ikke attrådd noe annet enn meg, ikke fryktet noe annet enn meg. Men han kastet sin tro, og det foran mine føtter da han, efter å ha foraktet min tro og regnet den for intet, hverken spurte efter min glede eller gav akt på min tålmodighet. Videre kastet han sverdet ned ved min side. Hva betyr sverdet, om ikke den gudsfrykt, som en sann ridder bestandig bør ha i sine hender, d.v:s. i sine gjerninger? Og hva betegner min side, om ikke min beskyttelse, den jeg omhyller og forsvarer mine barn med likesom hønen sine kyllinger, slik at djevelen ikke får skade dem eller ulidelige farer får ramme dem? Men denne mann kastet bort fryktens sverd, da han ikke brød seg om å tenke på min makt og ikke gav akt på min kjærlighet og mitt tålmod. Han kastet det ned ved min side, som om han ville si: «Jeg frykter ikke og bryr meg ikke om ditt forsvar, for det jeg har, stammer fra min flid og min fornemme byrd.»


Han brøt endog det løfte han hadde gitt meg. Hvilket er det sanne løfte som menneskene bør gi Gud? Visselig kjærlighetens verk: Alt det mennesket gjør må det gjøre av kjærlighet til Gud. Men mennesket brøt løftet da det vred gudskjærlighet om til egenkjærlighet og satte sin egen lyst høyere enn den kommende og evige glede. Se, da ble mennesket skilt fra meg og gikk ut av min ydmykhets tempel. Alle kristnes kropper, hvor ydmykhet hersker, er nemlig mitt tempel. Men de, hos hvem hovmodet råder, er ikke mitt, men djevelens tempel, han som efter sin vilje hisser menneskene til begjær efter det verdslige. Efter han gikk ut av min ydmykhets tempel og kastet troens skjold og min frykts sverd, gikk han ut med alt overmot, øvet seg i vellyst og egenviljens begjær, og efter å ha forsmådd min frykt, vokste han i synd og i onde lyster.


Men da han kom til livets siste slutt og sjelen skulle forlate kroppen, stormet djevlene frem mot den. Den første sa: «Mon ikke det er han som vek bort fra ydmykheten og fulgte oss i alt hovmod? Om han hadde kunnet stige to fot høyere enn vi i hovmod, for til og med å overgå oss og være fremst i hovmod, så hadde han gjort det.» Sjelen svarte til dette: «Jo, det er meg.» Da svarte rettferdigheten ham: «Dette er gjengjeldelsen for ditt hovmod at du skal falle fra den ene djevel til den andre, helt til du kommer nederst i helvete. Og likesom det ikke finnes noen djevel som ikke vet om den sikre straff som vil ramme ham for alle hans unyttige tanker og gjerninger, så skal heller ikke du unngå noen av dine plageånders straff, men erfare alles ondskap og ondskapsfullhet.»


Da ropte den andre røst: «Mon dette ikke er han, som brøt det ridderskap han lovet Gud og sluttet seg til vårt ridderskapr» Sjelen svarte: «Jo, det er jeg.» Og rettferdigheten sa: «Det er din belønnings lodd at hver den som følger din ondskap, han skal med sin ondskap og pine øke din pine og plage og ved sin ankomst hos deg likesom såre deg med et dødelig sår. For likesom den som allerede hadde et stygt sår, nok vil plages ulidelig og rope ve efter ve om sår efter sår ble ham gitt, helt til hans kropp var full av sår, så skal og elendigheters elendighet komme over deg. Din smerte skal stadig fornyes, din plage skal aldri opphøre og ditt verop skal aldri lindres.»


Den tredje røst ropte: «Mon dette ikke er han som solgte Skaperen for det skapte, kjærligheten til Skaperen for kjærligheten til seg selv? Rettferdigheten svarte: «Jo, det er han. Derfor skal likesom to svelg åpne seg for ham. Gjennom det ene skal hver pine, som er bestemt for alle hans synder, komme til ham, helt fra den minste synd og like til den største, eftersom han har solgt sin Skaper for sin vellysts skyld. Gjennom det andre skal all hans skam og møye komme til ham, og aldri skal guddommelig trøst eller kjærlighet nå ham, for han elsket seg selv i stedet for sin Skaper. Derfor skal hans liv være uten ende, hans straff være uten ende, og alle helgener skal vende sitt ansikt bort fra ham.


Se, min brud, hvor ulykkelige de blir, de som forsmår meg, hvor stor smerte de kjøper seg for liten vellyst.


KAPITTEL 11.

JEG HAR TIDLIGERE TALT MED DEG om den ridders ende og pine, som først vek fra det ridderskap han hadde lovet meg. Nu forteller jeg deg i lignelse (for på annen måte kan du ikke forstå det åndelige) om hans ære og heder som først, mandig, begynte det gode ridderskap og fullførte det enda mandigere. Da denne min venn nærmet seg livets fullbyrdelse og sjelen skulle forlate kroppen, ble det sendt fem legioner engler for å møte ham. Blant disse kom også utallige djevler for å finne ut om de hadde noen rett til ham; for de er fulle av ondskap og forlater aldri sjelen. Da lød imidlertid, klart og lyst, en røst fra himmelen, og den sa: «Mon ikke han, o Herre Fader, er den som forpliktet seg til din vilje og virkeliggjorde den fullkomment?» Og han svarte da selv i sitt indre: «Jo, jeg er i sannhet det.»


Siden hørtes tre røster. Den første talte på Guddommens vegne, og den sa: «Har jeg ikke skapt deg og gitt deg kropp og sjel? Du er min sønn, og din Faders vilje har du gjort, kom derfor nu til din allmektige Skaper og din allkjærlige Fader, for den evige arvelodd skal gis deg, eftersom du er sønn. Til deg skal Faderens arvelodd gis, fordi du adlød ham. Ja kom, du kjære til meg, og jeg skal motta deg med glede og heder,» Den andre røst talte på Manndommens vegne, og den sa: «Min broder, kom til din broder, for jeg ofret meg for deg i striden, jeg utgjøt mitt blod for deg; kom til meg, for du fulgte min vilje; kom til meg, for du gjengjeldte blod med blod. Du var rede til å gi død for død og liv for liv; kom nu til mitt liv og til min glede, som ikke skal ta slutt. For jeg anerkjenner deg i sannhet som min broder». Da talte den tredje stemme på Åndens vegne (det er dog ikke tre guder, men en). «Kom min ridder», sa den, «Du var så attråverdig i det indre at jeg attrådde å bo hos deg. Gå derfor, for din kropps uros skyld inn i roen. Gå for ditt sinns sorgs skyld inn i den usigelige trøst. Gå for din kjærlighets og din mandige kamps skyld inn i meg selv, og jeg skal bo hos deg og du hos meg. Kom altså du gode ridder, til meg, for du har ikke lengtet etter noen annen enn meg, kom, og jeg skal fylle deg med guddommelig glede.»


Derefter lød det fem røster fra de fem legioner engler. Den første sa: «Kan vi få gå foran denne gode ridder og bære hans våpen foran ham; d.v.s. kan vi, for hans Gud vise hans tro, som han bevarte urokket og forsvarte oss med mot rettferds fiender?» Den andre røst sa: «Kan vi få bære hans skjold foran ham; d.v.s. kan vi, for vår Gud, få vise hans tålmodighet som visselig er kjent for vår Gud, men dog blir enda mer ærerik ved vårt vitnesbyrd. For med sin tålmodighet utholdt han ikke bare motganger med tålmodighet, men takket til og med Gud for dem. Den tredje røst sa: Kan vi få gå foran ham og i vår Guds påsyn få vise frem hans sverd, d.v.s. kan vi få vise hans lydighet, hvormed han adlød, glad og lett, slik han hadde avlagt løfte om.» Den fjerde røst sa: «Kom! Vi må vise Gud hans hest, d.v.s. avlegge vitnesbyrd om hans ydmykhet. For likesom hesten bærer menneskets kropp, gikk hans ydmykhet foran ham og efter ham og ledet ham til enhver god gjerning. Hovmodet fant, hos ham, intet av seg selv, og derfor red han trygt.» Den femte røst sa: «Kom, vi må vise Gud hans hjelm, d.v.s. avlegge vitnesbyrd om hans gudrettede lengsel, den lengsel han alltid hadde efter Gud. Han tenkte visselig i sitt hjerte hver eneste stund på Gud, ham hadde han i munnen, ham i sine gjerninger, ham lengtet han til over alle ting. For Guds kjærlighets og heders skyld var han som død for verden. La oss få vise vår Gud dette, for denne mann er verdig til - for liten møye - å få evig hvile og glede hos sin herre, som han så ofte og så inderlig lengtet til.»


Med slike røster og med vidunderlige englekor førtes min venn til den evige hvile. Da sjelen så dette, jublet den inderlig og sa: «Salig er jeg, at jeg engang ble skapt. Salig er jeg, som tjente min Gud, som jeg nu får se. Salig er jeg, for jeg har en glede og ære uten slutt.» Se, slik kom min venn til meg, og med sådan lønn ble han belønnet. Og skjønt ikke alle har utgydt sitt blod for min skyld, skal de og få samme lønn om de er villige til å gi sitt liv for meg, om anledning gis, og troens behov krever dette. Se, hvor meget den gode vilje utretter.»



KAPITTEL 12.

ALTSÅ, DERE RIDDERE, VEND TILBAKE TIL MEG med oppriktig ydmykhet, dere som i overmot forlot meg. Om dere synes det er hårdt å lide litt for meg, så betrakt hva jeg har gjort for dere. For deres skyld gikk jeg på blødende føtter til korset, for deres skyld lot jeg mine hender og føtter gjennombore; for deres skyld skånte jeg ingen av mine lemmer, og dere glemmer alt dette og går bort fra meg. Vend da tilbake, så skal jeg gi dere tre ting til hjelp. For det første: Styrke mot legemlige og åndelige fiender. For det andre mannsmot, slik at dere ikke frykter noe annet enn meg og synes at det ville være herlig å arbeide for meg. For det tredje skal jeg gi dere visdom, hvorved dere skal forstå den sanne tro og Guds vilje. Kom altså tilbake og stå mandig fast. Jeg som formaner dere er jo den som englene tjener, som befridde deres lydige fedre, dømte de ulydige og ydmyket de hovmodige. Jeg var den fremste i krig, den fremste i lidelse. Følg derfor meg, så dere ikke blir oppløst, som voks av ild.»


KAPITTEL 13.

Jeg har tidligere talt med deg om ridderskapet, som før var meg meget kjært. Det var meg så kjært at det var bundet til meg ved kjærlighetens bånd, for ridderne forpliktet seg med sitt løfte til å gi sitt kjød for mitt kjød og sitt blod for mitt blod, og derfor var j eg ett med dem og bandt dem til meg ved ett bånd og til ett samfund. Men nu klager jeg over disse riddere som burde være mine: De har vendt seg bort fra meg. Jeg er visselig deres Skaper og Gjenløser; jeg er også deres hjelper, jeg har skapt kroppen og lemmene for dem, og alt som finnes i verden har jeg skapt til nytte for dem. Jeg har gjenløst dem med mitt blod, jeg har kjøpt den evige arvedel til dem med min lidelse. Jeg forsvarer dem i alle farer og jeg gir dem styrke til å handle og arbeide. Men nu har de vendt seg bort fra meg.


De holder min lidelse for intet, de glemmer mine ord, av hvilke deres sjeler skulle gledes og næres. De forakter meg, og med sin sjel og hele sitt begjær velger de å gi sitt kjød og la seg såre for å bli lovprist av mennesker, å utgyde sitt blod for å tilfredsstille vinningslyst og gjerne få dø for det verdslige og for djevelske og forfengelige ord. Ennu er dog min barmhjertighet og min rettferdighet med dem, skjønt de har vendt seg bort fra meg. For ved min barmhjertighet beskytter jeg dem, så de ikke blir overlatt til djevelen og ved min rettferd bærer jeg tålmodig over med dem. Og om de ennu vil omvende seg til meg, skal j eg ta imot dem med glede og komme dem i møte med fryd.


Si altså til den som vil vende sitt ridderskap til meg, at han igjen kan tekkes meg slik: Den som vil bli ridder, bør med hest og rustning skride frem til kirkegården og la hesten bli igjen der, for den er ikke skapt for menneskelig hovmods skyld, men til nytte i livet og til forsvar og til bruk når Guds fiender skal bekjempes. Så skal ridderen ta på seg sin kappe, hvis bånd skal legges over hans panne slik at - likesom når diakonen tar på seg sin stola til tegn på lydighet og tålmodighet i Gud, slik skal også ridderen ta på sin kappe og legge båndet over pannen, til tegn på lovet ridderskap og den lydighet han må ta på seg for å forsvare mitt kors. Den verdslige makts banner skal bæres foran ham, slik at han skal vite at han skal lyde den verdslige makt i alt som ikke er Gud imot.


Når han er kommet inn på kirkegården, skal prestene komme mot ham med kirkens banner, og på den skal min lidelse og mine sår være malt, til tegn på at ridderen skal forsvare Guds kirke og troen og også kirkens prelater. Men når han går inn i kirken, skal den timelige makts banner bli igjen utenfor, og mitt banner skal føres foran ham inn i kirken, til tegn på at den guddommelige makt har forrang fremfor den verdslige og at man bør legge mer vekt på det åndelige enn det timelige. Når messen blir lest, frem til Agnus Dei, må den åndelige leder, kongen eller en annen, gå frem til ridderen ved alteret og si «Vil du bli ridder?» Når denne svarer «Ja», skal kongen legge et sverd i ridderens hånd, og si: «Se, jeg overgir sverdet i dine hender forat du ikke skal spare ditt liv for troen og Guds Kirke og at du skal kue Guds fiender og forsvare Guds venner.»


Så skal han gi ham et skjold, og si: «Se, jeg gir deg et skjold, forat du skal forsvare deg mot Guds fiender, gi enker og faderløse hjelp og i alt øke Guds ære.» Derefter skal han legge sin hånd på ridderens hals og si: «Se, nu er du underkastet lydighet mot Kirken og dens velde. Se til at du, likesom du har bundet deg ved et løfte også må oppfylle løftet i gjerning.» Efter dette skal han legge kappen og dens bånd over ridderen, slik at han daglig skal bære i minnet hva han har lovet Gud, og at han ved sitt løfte i Kirken selv mer enn andre er forpliktet til å forsvare Guds Kirke. Når dette er fullbyrdet og Agnus Dei er lest, skal den prest, som feirer messen, rekke ham mitt legeme, forat han skal forsvare den hellige Kirkes tro.


Jeg skal være i ham og han i meg. Jeg skal gi ham hjelp så han blir sterk, og jeg skal opptenne ham ved min kjærlighets flamme, slik at han ikke ønsker noe annet enn meg og ikke frykter noe annet enn meg, sin Gud. Om han tilfeldig er ute i felt og der tar på seg ridderskapet til min ære og for å forsvare troen på meg, skal dette dog gavne ham, om bare hensikten har vært god. Jeg er jo overalt med min makt, og alle kan tekkes meg ved god hensikt og god vilje. Men jeg er kjærligheten, og ingen kan komme til meg uten den som har kjærlighet, og derfor befaler jeg ingen å gjøre alt dette, for da ville han tjene meg av frykt. Men de som har vilje til å ta på seg ridderskapet slik, de behager meg. Det ville være tilbørlig at de, likesom de ved hovmot har veket bort fra den sanne utøvelse av ridderska pet, også viser seg villige til, gjennom lydighet, å vende tilbake til utøvelsen av det sanne ridderskap.»


Man tror at denne ridder skal ha vært herr Karl, den hellige Birgittas sønn.



KAPITTEL 16.


KRISTUS TALER: «Mange gad gjerne vite hvorfor jeg taler med deg og ikke med andre som fører et bedre liv og som har tjent meg i lengre tid. Jeg vil svare på dette med et eksempel, som forteller om en herre som hadde flere vingårder i flere ulike egner, og hver vingårds vin hadde smak fra den egn den stammet fra. Når vinen så er modnet, drikker vingårdens herre stundom av den middelmådige og lette vinen, ikke alltid av den sterke. Om nu noen av dem som er tilstede og ser dette, skulle spørre: «Herre, hvorfor gjør du så?», da ville vel Herren svare at nettopp denne vin var ham behagelig og smakte ham ved denne anledning; men av den grunn avslår han ikke eller forsmår ikke de bedre vinene, men gjemmer dem til sin egen heder og nytte, for å bruke dem ved en anledning som passer bedre for dem. Slik gjør jeg med deg. Jeg har mange venner hvis liv er meg søtere enn honning, behageligere enn enhver vin, og mer strålende enn solen selv for mitt åsyn.


Likevel er det til deg jeg sender min ånd, fordi dette behager meg så, ikke fordi du er bedre enn de er, eller kan sammenlignes med dem fordi dine fortjenester er mer verdige enn deres, men fordi jeg vil det slik. Jeg gjør vise mennesker av dårer og rettferdige av syndere, og ikke forakter jeg de andre om jeg viser deg denne nåde, men jeg gjemmer dem heller til en annen heder eller nytte for meg selv, slik rettferdigheten krever det. Ydmyk deg derfor i alle ting, og ikke vær urolig over annet enn dine egne synder. Elsk alle dem som synes å hate og baktale deg, for de gir deg en mulighet til å vinne en større krone.»



KAPITTEL 21.


MARIA TALTE: «Fem ting skal du tenke på, min datter. For det første at a1le min Sønns lemmer ble kalde og stivnet i døden, og at blodet under pinslene fløt fra hans sår og hang levret på a1le lemmer. For det andre, at han ble så bittert og ubarmhjertig stukket i hjertet, at den som stakk, ikke sluttet før spydet berørte hans ribben og begge delene av hjertet hang fast på lansen. Tenk for det tredje på hvordan han ble tatt ned fra korset.


De to som tok ham ned, brukte tre stiger. En rakk opp til føttene, en annen ble stillet opp under skuldrene og armene, og en tredje rakk ham opp til livet. Den første av dem steg opp og holdt ham rundt livet. Den andre steg opp på den andre stigen og drog først naglen ut av den ene hånden; siden vred han stigen til den andre siden og drog ut naglen fra hans andre hånd. Disse naglene stod langt ut fra korsets stamme. Så steg han som holdt vekten av kroppen, sakte og forsiktig ned, og den andre steg opp på den stige som rakk opp til føttene og drog naglene ut av føttene.


Og da kroppen nærmet seg marken, tok en av dem fatt i den ved hodet, den andre ved benene, og jeg, som var hans moder, holdt ham om livet, og så bar vi ham til en he1le som jeg, hans moder, hadde bredd et linklede over. I det svøpte vi kroppen, men jeg sydde ikke linkledet sammen, da jeg sikkert visste at han ikke skulle smuldre i graven. Siden kom Maria Magdalena og andre hellige kvinner og hellige engler så ta1lrike som sandkorn ved havets bredd og tilbød sin Skaper sine tjenester. Den bedrøvelse jeg følte kan jeg ikke beskrive.


Jeg var som en barselskvinne, hvis a1le lemmer skjelver efter forløsningen og som, skjønt hun knapt kan puste av smerte, dog gledes i sitt hjerte alt hun kan, fordi hun vet at det barn hun har født, aldri mer skal vende tilbake til den elendighet som det er utgått fra. Slik var det med meg. Skjønt jeg var inderlig bedrøvet over min Sønns død, gledet jeg meg dog i min sjel, fordi jeg visste at han aldri mer skulle dø, men leve i evighet; og slik ble det blandet litt glede i min sorg. Jeg kan i sannhet si at da min Sønn var begravet, var det som om det var to hjerter i graven. Er det ikke sagt at der din skatt er, der vil også ditt hjerte værer? Min tanke og mitt hjerte var alltid i min Sønns grav».



BOK 3


KAPITTEL I.


JESUS KRISTUS, GUD OG MENNESKE, som kom til jord for å ta menneskeskikkeIse og frelse sjelene med sitt blod, han som med sitt lys viste hvordan et sant liv er og som åpnet himmelens port, han sendte meg til dere: «Lytt», sa han, «for deg er det forunt å høre åndelige ting. Om nu en biskop bestemmer seg for å gå den smale vei, den som få vandrer på, og for å være en av disse få, må han først legge av seg den byrde som hviler på ham og tynger ham, nemlig lysten til de verdslige ting. Disse må han bare bruke til sin nødtørft, nemlig det som trenges til en biskops beskjedne livsopphold. Det gjorde den gode Matteus, som ble kallet av Gud; han la fra seg verdens tunge byrde og fant i stedet en lett byrde.


For det andre må han være omgjordet som en veifarende, som Skriften sier. Da Tobias stod beredt til sin ferd, fikk han se en omgjordet engel som stod klar. Hva annet betyr det at engelen var omgjordet, enn at hver biskop skal være omgjordet med rettferdighetens og den guddommelige kjærlighets belte, samt være beredt til å ferdes på den vei som han gikk som sa: «Jeg er den gode hyrde, som gir mitt liv for mine får.» Måtte biskopen også, med sine ord, være beredt til å tale sannhet og med sine gjerninger til å øve rettfedighet, såvel mot seg selv som mot andre, og måtte han ikke vike bort fra rettferdigheten for truslers eller forhånelsers skyld, for falsk vennskap eller for forfeilet frykts skyld.


Til hver biskop som viser seg omgjordet slik, skal Tobias komme, d.v.s. rettferdige mennesker, som skal følge hans levevis. For det tredje må han fortære brød og vann før han drar ut på sin ferd, slik vi kan lese det om Elia, som fant brød og vann ved hodegjerdet, da han ble vekket av søvnen. Hva betyr dette brød som er gitt profeten, annet enn det legemlige og åndelige gode som er ham tildelt? For i ørkenen ble det gitt ham legemlig brød for eksemplets skyld. Gud hadde visselig kunnet livnære og opprettholde profeten uten legemlig føde, men han ville likevel gi ham legemlig brød, forat menneskene skulle forstå at det er Gud velbehagelig om mennesket gjør behersket bruk av Guds gaver til kjødets glede.


Profeten ble dessuten oppmuntret av Åndens inngydelse, da han gikk i førti dager på styrken som denne føde gav. Og såfremt ikke nådens indre salve var blitt inngydt i hans sinn, hadde han visselig gått til grunne under de førti dagers møye, for han var i seg selv en svak mann, men av Gud fikk han styrke til å gå så lang vei. Enda mennesket lever av Guds ord, oppfordrer vi altså biskopen til å fortære brødstykket, d.v.s. til å elske Gud over alle ting, mer enn alt annet, både fordi Gud har skapt og gjenløst ham og på grunn av Guds lange og gode tålmodighet med ham. Vi ber ham også om å drikke litt vann, d.v.s. i sitt indre å tenke over Kristi bitre pine. For hvem formår på verdig vis å tenke over Kristi død som menneskene, den han led da han bad om at lidelsens kalk måtte gå ham forbi, og da hans svede falte som blodsdråper til jorden? Måtte biskopen alltid drikke dette vann til kjærlighetens brød. Da skal han styrkes til å vandre på Jesu Kristi vei!


Om nu biskopen, efter at han har slått inn på frelsens vei, vil vandre videre, er det nyttig for ham, helt fra dagens første time, å takke Gud av hele sitt hjerte, å tenke samvittighetsfullt på sine gjerninger og å begjære Guds hjelp til å gjøre hans vilje. Når han senere tar på seg sine klær, må han be slik: «Aske være hos aske, støv hos støv! Men eftersom jeg ved Guds forsyn er biskop, kler jeg deg, min kropp, med klær som er av jorden, ikke av hovmod eller for å gjøre meg fager, men for å skjule kroppen, slik at min nakenhet ikke må synes. Jeg legger ingen vekt på om din drakt er god eller tarvelig, bare den er slik at biskopsskrudet blir gjenkjent til Guds ære og den biskopelige myndighet fremgår av drakten, til andre menneskers tukt og opplysning. Derfor ber jeg deg, milde Gud, at du gir meg et standhaftig sinn, slik at jeg ikke hovmodes over askens og støvets verdi eller i dumhet pranger med støvets farver. Men unn meg styrke, slik at - likesom biskopsdrakten er forskjellig fra andre og mer hederverdig enn alle andre på grunn av den guddommelige bemyndigelse - min sjels drakt må synes like verdig for Gud og jeg ikke må synke desto dypere som straff for uklok og uverdig bruk av min myndighet eller desto mer skal bli avkledd til min egen fordømmelse, fordi jeg på forfengelig måte har båret et ærverdig skrud.»


Siden må biskopen lese eller synge tidebønnen, for jo høyere verdighet et menneske har fått, desto større ære bør det vise Gud. Dog behager et rent hjerte Gud i taushet som i sang om mennesket er beskjeftiget med andre rettferdige og nyttige arbeider. Efter at han har lest messe, skal biskopen styre sitt ernbede, og han må gi nøye akt på at han ikke retter sin oppmerksomhet mer mot det timelige enn det åndelige. Når han går til bords, skal han tenke slik: «O Herre Jesus Kristus, du som byr meg å opprettholde denne skrøpelige kropp med kroppslig føde, gi meg hjelp til å tilføre kroppen det som er nødvendig, så kroppen ikke går mot sjelen i formastelighet på grunn av overflod av mat og heller ikke blir trett i din tjeneste på grunn av uforstandig nøysomhet, men gi meg det passende måtehold, slik at når det som er av jord opprettholdes av det jordiske, jordens herre ikke tirres til vrede av sin jordiske skapning.


Når han sitter til bords, må en tilmålt vederkvegelse være ham tillatt, og en samtale, hvor lettferdighet og forfengelighet unngås. Og ikke må ett ord høres, som tilhørerne kan lokkes til synd av, men alt må være ærbart og til nytte for sjelen. For likesom alt er uten smak ved et verdslig bord der brød og vin savnes, så er ved et biskopelig og åndelig bord, der god lærdom og formaning savnes, alle de retter som er satt frem uten smak for sjelen. Og derfor må, forat man ikke skal få noen tilskyndelse til forfengelighet, noe av slik art bli lest opp ved bordet, som bordfellene kan oppbygges av. Når måltidet er slutt og man har takket Gud for maten, må biskopen begynne på sitt arbeide eller lese i bøker, hvorved han kan vinne fremgang for sin sjel.


Efter kveldsmåltidet må han kunne underholde seg med sine omgangsvenner. Men likesom en mor, når hun skal avvende barnet, stryker aske eller noe annet beskt over brystet til barnet er avvendt fra morsmelken og har venner seg til fast føde, så må biskopen lede sine venner og tjenere til Gud med ord, av hvilke de kan lære seg å frykte og elske Gud slik at han, biskopen, kan være deres fader ved den myndighet Gud har gitt ham og deres moder gjennom åndelig oppdragelse. Og om han vet at noen av hans husfolk synder til sjelens død, og denne ikke forbedrer seg efter at han har fått høre biskopens formaning, må han gi ham avskjed. For han kan ikke forbli ubesmittet av denne synd, om han beholder ham for timelig nyttes eller hygges skyld.


Når han går til sengs, må han samvittighetsfullt granske den forgagne dags hendelser og sinns ste mninger og tenke slik: «o Gud, du som har skapt min kropp og min sjel, se til meg i barmhjertighet og gi meg din nåde, slik at jeg ikke av overdreven søvn blir forsømmelig i din tjeneste og heller ikke ved kort og urolig søvn, blir trett i din tjeneste. Og gi meg, til din heder, den måteholdne søvn som du har befalt oss å ha til kroppens vederkvegelse, og gi meg din styrke, slik at min fiende og djevelen ikke makter å forstyrre meg eller skiller meg fra din mildhet.» Når han står opp fra sengen, må han renvaske seg ved skrifte, om kjødet har gjort seg skyldig i noen forsømmelse, slik at ikke neste natts søvn begynner med foregående natts synder.»



KAPITTEL 2.


VIDERE TALER GUDS MODER: «Si til biskopen at om han slår inn på den omtalte vei, vil tre vanskeligheter møte ham: For det første at veien er smal, for det andre at det finnes stikkende torner langs den, for det tredje at veien er stenet og ujevn. Mot disse tre ting skal jeg gi deg tre råd. Det første er at biskopen bør iføre seg sterkere og kyndig sydde klær for den trange veien. Det andre er at han foran sine øyne må ha ti fingre som han kan se gjennom som et gitter, slik at han ikke stikkes av tornene. Det tredje er at han må sette sine føtter forsiktig ned og for hvert eneste skritt kjenne efter om den nedsatte fot har feste, om han da ikke på forhånd er blitt overbevist om veiens beskaffenhet.


Hva betegner denne trange vei annet enn vrange menneskers ondskap mot rettferdige, slike mennesker som håner rettferdige gjerninger, forvrenger de rettferdiges veier og ringeakter alt som heter ydmykhet og mildhet? Mot slike mennesker må biskopen iklæ seg tålmodighets og standhaftighets klær. For tålmodigheten gjør det vanskelige lett og bevirker at man i glede tåler den forhånelse man tilføyes. Og hva betyr tornene, om ikke verdens motgang? Mot disse skal biskopen bruke Guds ti bud og Guds råds fingre, slik at han, når motgangens og fattigdommens torner stikker, må betenke Kristi lidelse og fattigdom. Men når vredens og misunnelsens torner stikker, da skal han betrakte Guds kjærlighet, som Han bød oss å bevare.


Den sanne kjærlighet søker nemlig ikke sitt eget, men stiller seg helt til tjeneste for Guds ære og nestens nytte. Og at han bør være forsiktig når han setter føttene ned, det betyr at han bestandig må nære forstandig frykt. For et godt menneske bør ha likesom to føtter; den første er lengselen efter det evige og den andre er motvilje mot verden. Men lengsel efter det evige må være forenet med klokskap, slik at biskopen ikke lengter efter det evige bare for seg selv, som en som er dette verdig, men legger all sin lengsel, sin vilje og sitt håp om belønning i Guds hender. Motviljen mot verden må være forenet med forsiktighet og frykt, slik at motviljen ikke beror på verdens motgang og lede ved livet og heller ikke på at han vil ha mer hvile i dette timelige liv og bli befridd for det arbeide som er så nyttig for andre, men bare på avsky for synden og lengsel efter det evige liv.


Når så biskopen har overvunnet disse vanskeligheter på veien, vil jeg ytterligere advare ham mot tre fiender, som finnes på hans vei. Den første fiende forsøker å hvese i biskopens ører for å stenge for hørselen. Den andre står foran ham for å stikke ham i øynene. Den tredje ligger for hans føtter, roper høyt og har en snare i hånden, for å binde hans føtter, når han løfter dem fra marken. Den første fiende er de mennesker eller de innskydelser som forsøker å trekke biskopen bort fra den rette vei, idet de sier: «Hvorfor påtar du deg så meget arbeide, hvorfor ferdes du på en så smal vei? Vik heller bort fra den og slå inn på den blomsterkantede vei, hvor så mange vandrer. Hva angår det deg hvordan verden og menneskene lever? Hvorfor skal du refse og forarge dem, som du burde kunne hedres og elskes av? Om de ikke gjør deg og dine imot, hva behøver du da bry deg om at de fortørner Gud, eller hvordan de lever? Om du selv er god, får det være nok; hva tilkommer det deg å dømme andre? Gi heller gaver og ta imot gaver og gjør deg nytte av menneskers vennskap, slik at du kan prises og kalles god mens du lever!»


Den andre fiende vil blinde deg, slik filistrene gjorde med Samson. Denne fiende er verdens skjønnhet, og eiendom og overdådighet i klær og andre praktfulle ting, gunst og heder blant mennesker. For når slike ting tilbys og henrykker øynene, forblindes forstanden, da kjølner kjærligheten til Guds bud, da begås synd lett og egenmektig og glemmes lett, når den engang er begått. Av denne grunn må biskopen kjenne seg tilfreds, når han har det nødvendige, med måtehold. Nu finner mange, mange det mere trivelig å stå med Samson ved begjærets kvern enn å elske Kirken ifølge hyrde-embedets prisverdige forordning.


Den tredje fiende roper høyt, har en snare i hånden og sier: «Hvorfor går du så forsiktig og med senket hode? Hvorfor ydmyker du deg selv så dypt, når du kunne og burde hedres av så mange? Vær heller prest av den årsak at du kan få sitte blant de fremste; vær biskop av den grunn at du kan bli hedret av så mange som mulig. Skrid frem til større verdighet, slik at du kan bli oppvartet mer og kan nyde mer hvile. Samle rikdommer som du kan hjelpe andre med, slik at din rikdom bringer trøst og du kan gledes overalt.»


Når nu sjelen angripes av slikt begjær og slike innskydelser, løftes sinnet straks, likesom ved et ondt begjærs fot, til jordisk lyst. Da snøres sinnet til den grad inn i den jordiske omsorgs snare, at det knapt kan reise seg og betrakte sin elendighet - og den evige belønning eller straff. Og dette er ikke underlig, for Skriften sier at den som trakter efter biskops embede, trakter efter en god gjerning til Guds ære. Nu derimot trakter de fleste efter ære og skyr arbeidet, der sjelens evige helse er. Av denne grunn må denne biskop forbli i det embede han har og ikke strebe mot et høyere, før det behager Gud å gi ham et slikt.»



KAPITTEL 3.


GUDS MODER TALTE: «Jeg vil forklare for biskopen hva han bør gjøre for sin Gud og hva Guds heder er. Hver biskop bør ha biskopsmitraen vel forvart i sine armer, ikke selge den for penger, ikke overlate den til andre for verdslig vennskaps skyld og ikke miste den av forsømmelighet eller likegladhet. Hva annet betegner biskopsmitraen enn den biskopelige verdighet og makt, nemlig til å vie prester og gi salvelse, kalle de villfarne tilbake til den rette vei og med sitt eksempel oppmuntre de forsømmelige? Og at han bør ha mitraen vel forvart i sine armer, betyr at han flittig må tenke over på hvilken måte han har mottatt sin biskopsmakt, hvordan han har forvaltet den, hvilken frukt den mon vil bære og hva mon dens ende vil bli?


Om biskopen nu vil tenke over på hvilken måte han har mottatt makten, må han først tenke over om han stundet efter biskopsverdigheten for sin egen skyld eller for Guds skyld. Om det var for sin egen skyld, da var hans lengsel uten tvil av verdslig art. Men om det var for Guds skyld, d.v.s. for å gjøre Gud heder, da var hans lengsel fortjenestefull og åndelig. Om biskopen senere tenker over hvorfor han har fått biskopsverdigheten, må han huske at det visselig var for at han skulle være de fattiges far og sjelenes trøster og meglingsmann. For biskopens eiendom er sjelenes, og om denne fortæres til ingen nytte og sløses bort i dårskap, skal disse sjeler rope på hevn over den urettferdige forvalter.


Hva biskopsverdighetens frukt skal være, vil jeg fortelle deg: den er, slik Paulus sier det, dobbel, nemlig legemlig og åndelig. Den er legemlig, fordi biskopen er Guds stedfortreder på jord og derfor, for Guds æres skyld, skal han hedres som Gud av menneskene. I himmelen skal den bli legemlig og åndelig på grunn av legemets og sjelens forherligelse, for der skal tjeneren være med herren, såvel for den biskopelige vandels skyld som for det ydmykhetens eksempels skyld, hvormed han kalte andre til æren, sammen med seg selv. Men hver og en som har biskopelig drakt og verdighet, men avskyr den rette biskopelige vandel, han skal møte en dobbelt skam. At biskopsverdigheten ikke skal selges, det betyr at biskopen ikke må være bevisst simonistisk, ikke utøve sitt embede for pengers skyld eller for menneskers yndest og ikke efter menneskers bønner utnevne slike menn til embedet, som han vet fører et slett liv.


At mitraen ikke bør overlates til andre for menneskelig vennskaps skyld, det betyr at biskopen ikke må overse de forsømmeliges synder, og ikke la dem få være ustraffet som han bør refse og ikke fortie sine venners synder for verdslig vennskaps skyld og heller ikke legge sine underordnedes synder på sin egen rygg, for biskopen er Guds vekter. At biskopen ikke må miste sin mitra av forsømmelighet, betyr at biskopen ikke skal overlate til andre å gjøre det han selv er forpliktet til å gjøre og som han selv kan gjøre på mer fruktbærende vis, og at han ikke for kroppens hviles skyld må overlate det til andre, som han selv kan utføre på bedre vis. For til biskopens embede hører ikke hvile, men arbeide. Biskopen bør heller ikke være uten kunnskap om deres liv og seder, som han betror de embeder det tilkommer ham å ansette i. Han må vite og kjenne til hvordan de iakttar rettferdigheten og om de forvalter sine embeder med klokskap og ikke med vinningslyst.


Videre vil jeg at du skal vite at biskopen, mens han har fårehyrdens embede, skal ha en blomsterkvast under armene, en kvast hvis vellukt lokker fårene til, glade, å komme springende fra fjernt og nær. Disse blomsterkvaster betegner forkynnelsen av Guds ord, som det er biskopens plikt å utøve. De to armer som han holder den guddommelige forkynnelsens blomsterkranser under, er de to for biskopen nødvendige typer av gjerninger: de gode gjerninger i det åpenbare og de gode gjerninger i det dulgte. Disse skal utvirke at de får som står ham nær i hans bispedømme, skal forherlige Gud i biskopen, når de ser biskopens kjærlighet i hans gjerninger og hører den i hans ord. Og de får, som er langt borte, skal føle en lengsel efter å følge biskopen når de hører om hans berømmelse. For dette er den skjønneste blomsterkvast: Ikke å blyges for sannheten og ydmykelsen overfor Gud, å lære det gode og selv gjøre det gode man har lært, å være ydmyk i ærens tid og from i forhånelsens. Når biskopen har vandret denne vei til ende og er kommet frem til porten, da må han ha noe i hendene, som han kan rekke frem til den høyeste konge. Derfor skal han i hendene ha et for ham dyrebart kar, og dette bør han gi, tomt, til den høyeste konge.


Dette tomme kar som skal rekkes frem, er hans hjerte, og biskopen må arbeide på, natt og dag, at det skal være tomt for all vellyst og alt begjær etter forfengelig ære. Når en slik biskop skal føres inn i herlighetens rike, skal Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, skynde seg mot ham med hele sin hærskare av helgener, og da skal han høre englene si: «O vår Gud, vår fryd og alt vårt gode. Denne biskop var ren i kjødet og tapper i sin gjerning; derfor er det sømmelig at vi fører ham frem for deg, for han lengtet hver dag efter vårt selskap. Oppfyll derfor hans ønske og øk vår glede ved hans komme. Da skal også de øvrige helgener si: «O Gud, vår glede er i deg og av deg, og vi behøver intet annet. Dog vekkes vår glede av at denne biskops sjel får oppleve glede, han som stundet efter deg da han levet. Han bar jo de skjønneste blomster i sin munn, og med dem øket han vårt antall. Med sin gjerning trøstet han dem som bodde både fjernt og nær. Unn ham derfor å få glede sammen med oss, og gled deg også du over ham, for du elsket ham j o så høyt at du ville dø for hans skyld! Til sist skal Ærens konge si til ham: «O min venn, du er kommet for å gi meg ditt hjertes kar, tomt for deg selv og for din egen vilje. Jeg skal derfor fylle det med min glede og min ære. Min glede skal være din, og din ære skal jeg aldri la opphøre.»



KAPITTEL 27.


[...] DET FINNES INTET STRENGERE LIV enn ridderens, om det leves efter sin bestemmelse. Om det er foreskrevet munken at han skal ha kappe på, er det foreskrevet ridderen å bære det som er tyngre, nemlig brynje. Om det er tungt for munken å kjempe mot kjødets vellyst, er det tyngre for ridderen å rykke frem mellom bevæpnede fiender. Om en hård seng er foreskrevet munken, er det hårdere for ridderen å hvile i full rustning. Og om munken engstes og plages i sin avholdenhet, er det hårdere for ridderen stadig å plages av frykt for sitt liv. For det kristne ridderskap ble ikke innstiftet for verdslige besiddeisers eller vinnings skyld, men for å forsvare sannheten og utbre den sanne tro.



KAPITTEL 32.


MODEREN TALER TIL BRUDEN OG SIER: «En mann, som lette efter edelstener, fant en magnet, som han løftet opp med egen hånd, og gjemte den blant sine klenodier. Med dens hjelp førte han skipet til trygg havn. Slik min Sønn lette efter edelstener, lette han også efter helgener, men bare meg utvalgte han til sin moder, forat menneskene, ved meg, skulle føres til himmelens havn. Derfor skal du ikke føle uro, om ditt hjerte stundom kjennes hårdt, for det skjer forat din belønnings krone skal bli større.»



BOK 4


KAPITTEL 4.


KRISTUS TALER TIL BRUDEN: «Av to ånder inngis og inngydes tanker og inspirasjoner i menneskenes hjerte, nemlig aven god og aven ond ånd. Den gode ånd råder menneskene til å tenke på det himmelske, som skal komme, og til ikke å elske det timelige. Den onde ånd råder menneskene til å elske det synlige, den gjør at synden virker tiltrekkende, den sender oss svakhet og setter svake menneskers eksempel opp som forbillede. Se, jeg vil billedlig beskrive for deg hvordan begge ånder har opptent den dronnings hjerte som du kjenner og som jeg før har talt med deg om. Den gode ånd inngir henne disse tanker: Rikdommer er besværlige, verdslig ære er som vind, kjødets nydelse er som en drøm, gleden er forgjengelig og alt verdslig er forfengelig; derimot er dommen uungåelig og fristeren er meget nærgående. Dette synes meg da urimelig: Å avlegge strengt regnskap for forgjengelige rikdommer, å høste åndelig vanære for forfengelig vind, å utholde lang bedrøvelse for en kortvarig fornøyelse og å avlegge regnskap for ham, som kjenner alt, endog før det blir til. Av den grunn er det tryggere å gi fra deg meget og således ha mindre å avlegge regnskap for enn å snøres inn i mangeslags gods og måtte avlegge et omfattende og besværlig regnskap.


Den onde ånd, derimot, inngir henne slike tanker: La denslags ideer fare, for Gud er mild og lett å formilde. Ei frimodig det gode du har og gi gavmildt ut av det du eier. Du er jo født til å ha rikdommer, og rikdommer har du fått forat at du skal bli rost og gi til den som begjærer noe av deg. Men om du skiller deg fra dine rikdommer, må du tjene dem som nu tjener deg, din ære blir mindre og din forsmedelse større. Det fattige menneske vandrer nemlig uten glede. Det er vanskelig for deg å vende deg til nye skikker og å tukte ditt kjød med nye vaner og å leve uten oppvartning. Hold derfor fast på den ære du har mottatt, lev kongelig efter din stand og ta deg av ditt hus på hederlig vis. Om du forandrer ditt levesett, vil du bli klandret for ustadighet. Fortsett å leve som du har begynt, så blir du rik på ære for Gud og mennesker.


Atter inngir den gode ånd sine råd i denne dronnings sjel, idet den sier: «Jeg vet at to ting er evige, nemlig himmelen og helvede. De som elsker Gud over alle ting, skal ikke komme til helvede, men de som ikke elsker Gud, skal ikke komme til himmelen. På veien til himmelen gikk den menneskevordne Gud selv frem og bekreftet den med tegn og med sin død. Å, hvor rikt på ære er ikke det himmelske, hvor bitter er ikke djevelens ondskap, og hvor forfengelig er ikke det jordiske! Denne Gud ble fulgt av sin moder og alle helgener, som heller ville utstå all kval og miste alt, ja, som til og med foraktet seg selv, for ikke å miste det himmelske og det evige. Derfor er det tryggere å gi avkall på ære og rikdommer i rette tid enn å holde fast på dem like til slutten, for det kan hende at minnet om syndene svinner bort når smerten tiltar på det siste. Og da vil de som ikke bryr seg om min frelse, stjele til seg av det jeg har sarnlet.»


Djevelens inngivelse tok til motmæle slik: «Ikke tenk slik. Vi er svake mennesker; Kristus derimot er Gud og menneske. Vi må ikke sammenligne våre gjerninger med helgnenes, som jo hadde større nåde og vennskap med Gud. Det er tilstrekkelig for oss å håpe på himmelen, leve på vårt svake vis og øve bot for våre synder med almisser og bønner. Barnslig og dåraktig er det å begynne på noe og så ikke kunne fullføre det.»


Påny svarer den gode inngivelse: jeg er uverdig til å sammenlignes med helgnene. Dog er det meget trygt å arbeide seg frem til fullkommenheten litt efter litt. Hva skulle hindre meg fra å gi meg i kast med det uvanlige? Gud er jo istand til å gi hjelp. Ofte hender det at en fattig mann følger en mektig og rik mann på veien. Og skjønt den fornemme kommer fortere frem til herberget, og får nyde en utsøkt mat og hvile i en myk seng, så kommer dog den fattige frem til det samme herberge, om enn senere, og får smake levningene av den fornemme herres måltid, og dette hadde han ikke fått om han ikke hadde fulgt den andres vei og oppsøkt hans herberge. Derfor sier jeg nu at skjønt jeg er uverdig til å sammenlignes med en helgen, vil jeg dog slå inn på den vei de har valgt for i det minste å få en del av deres fortjenester. Det er nemlig to ting som engster mitt sinn: For det første at hovmodet får makt over meg, om jeg forblir i mitt fedreland. Kjærligheten til mine frender som ber om hjelp, gjør meg nedtrykt til sinns. Overfloden på tjenestefolk og klær volder meg besvær. Derfor er det behageligere og mer tilrådelig for meg å stige ned fra hovmods sete og tukte min kropp på pilegrimsferd, enn å forbli i min ærefulle stand og hope synd på synd. For det andre plages jeg av folkets fattigdom og rop om hjelp; jeg burde bistå det, men er istedet en byrde for det med mitt nærvær. Derfor har jeg behov for et godt råd.


Den onde inngydelse og djevelske inngivelse svarer: Å begi segpå pilegrimsferd tilkommer bare den ustadige. Barmhjertighet er dog mere behagelig for Gud enn offer. Om du reiser bort fra ditt federland, kommer vinningslystne mennesker, som har hørt tale om deg, til å plyndre deg og ta deg til fange. Slik vil du i stedet for frihet få fangenskap, i stedet for rikdom, fattigdom, i stedet for heder, vanheder, i stedet for makelig hvile, uro og bedrøvelse.


Den gode ånd kommer nu med denne inngivelse: Jeg har hørt om en som ble tatt til fange og satt i tårnet og som kjente større trøst i fangenskapet og mørket enn han noensinne hadde opplevet i sin overflod og timelige velstand. Om det av denne grunn vil behage Gud å sende meg en bedrøvelse, så vil dette bli meg til desto større fortjeneste. Gud er jo mild og trøster meg og er rede til å bistå, fremfor alt om jeg forlater mitt land for mine synders skyld og for å vinne Guds kjærlighet.


Den onde inngydelse og djevelske inngivelse svarer påny: «Om du er uverdig til å få trøst av Gud, og om du har vært utålmodig når det har vært spørsmål om fattigdom og lydighet, da kommer du til å angre den strenghet du har pålagt deg selv, for du kommer til å ha en stav i hånden i stedet for en ring, et simpelt klede over hodet i stedet for en krone og en tarvelig sekk istedet for et purpurskrud.


Den gode ånd svarer: Jeg har hørt at den Hellige Elisabet, prinsesse av Ungarn, som ble oppfostret i svakelighet og ble fornemt gift, hun tålte stor fattigdom og forsmedelse, men fikk større trøst av Gud i fattigdommen og en herligere krone enn om hun hadde forblitt i all verdslig ære og fryd.


Atter hvisker den onde inngivelse: «Hva vil du gjøre om Gud overgir deg til en mann, som voldtar din kropp? Kan din blygsel tåle slik? Må du ikke da sørge over din stahet, og må ikke hele din slekt skjemmes og sørge? Og da kommer du visselig til å kjenne utålmodighet i hjertet og bli utakknemlig mot Gud. Du kommer rett og slett til å ønske du var død. Kan du mon våge å vise deg, når du er blitt utskjemt i alles munn?»


Den gode tanke svarer igjen: «Jeg har hørt av skriftene at den hellige jomfru Lucia ble bortført til et bordell, men hun var standhaftig i troen, stolte på Guds godhet og sa: «Hvor meget det enn blir øvet vold mot min kropp, er jeg dogjomfru, og min krone skal fordobles.» Og Gud så hennes tro og bevarte henne uskadd. Således sier jeg at Gud, som ikke lar noen fristes over evne, vil bevare min sjel, min tro og min vilje. Jeg befaler meg altså helt i hans varetekt. Må hans vilje med meg skje!»


Da nu denne frue ble beleiret av slike tanker, vil jeg formane henne til tre ting. For det første at hun husker på hvilken ære hun er utvalgt til. For det andre hvilken kjærlighet Gud har vist henne ved hennes ekteskap. For det tredje, hvor nådig hun er blitt bevart i dette dødelige liv. Videre vil jeg, advarende, minne henne om tre ting. For det første at hun skal avlegge regnskap for Gud for alt sitt timelige gods, ja, til og med for den minste skjerv hun tok frem og gav ut. For det andre, at hennes tid er meget kort, og at hun ikke vet ordet av det, før hun skal dø. Derfor råder jeg henne til tre ting: For det første: å angre det hun har syndet og vise fruktbar forbedring etter at syndene ble skriftet, samt elske Gud av hele sitt hjerte. For det andre andre råder jeg henne til, med forstand, å flykte fra skjærsildens pine. For på samme måte som den som ikke elsker Gud av hele sitt hjerte, fortjener streng straff, er den, som ikke bedrer sitt syndige liv, skjønt han kan det, hjemfallen til skjærsilden. For det tredje råder jeg henne til, for noen tid, å forlate sine venner i kjødet for Guds skyld og for å unngå skjærsildens pine, og begi seg til det sted hvor det finnes en snarvei mellom himmel og død, ettersom det finnes avlat (d.v.s. frelse for sjelene) som hellige paver har gitt og som Guds helgener har utvirket ved sitt blod».



KAPITTEL 38.


Sønnen taler: «Hvorfor blir du så glad til sinns av glade drømmer og så bedrøvet over triste drømmer? Har jeg ikke sagt deg at djevelen er misunnelig og at han, uten Guds tillatelse, ikke kan legge et strå i veien for dine føtter? Jeg har også sagt at han er løgnens far og opphavsmann, og at han blander litt sannhet i alle sine usannheter. Det er derfor jeg sier at djevelen ikke sover, men går omkring for å finne en anledning til å få deg til å falle. Derfor må du ta deg i akt, slik at djevelen, som med sin fine innsikt utforsker ditt indre utfra din adferd i det ytre, ikke skal føre deg til fall.


For iblant sender han ditt hjerte glade drømmer, slik at du skal kjenne uforstandig glede; iblant triste drømmer, for at du i mismot skal unnlate å gjøre noe godt, som du ellers kunne gjøre, og for at du skal bli ulykkelig og sorgfull, alt før bedrøvelsen kommer. Iblant inngir også djevelen det hjerte, som er bedradd og som vil behage verden, mange falske ting slik at de farer vill, som det også gikk med de falske profeter. Slikt hender det menneske som elsker noe annet høyere enn Gud. Således går det til at meget sant kan finnes blant mange falske ord, for djevelen ville aldri kunne bedra om han ikke blandet litt sannhet inn i løgnen.


At så er tilfellet fikk vi et vitnesbyrd om gjennom den djevelbesatte som du så. Skjønt han bekjente at bare en er Gud, viste dog hans ukyske geberder og hans øvrige uttalelser, at djevelen bodde i ham. Men nu kan du spørre hvorfor jeg tillater djevelen å lyve. Jeg svarer: Det har jeg tillatt og tillater på grunn av folkets og prestenes synder; de ville nemlig vite det som Gud ikke ville at de skulle vite, og de ønsket å finne fremgang, da Gud sa at dette ikke ledet dem til frelse. Av den grunn tillater Gud for syndernes skyld meget, som ikke ville inntreffe, om mennesket ikke misbrukte nåden og sin fornuft. Men de profeter som ikke stundet efter noe annet enn Gud, og ikke ville tale Guds ord annet enn for Guds skyld, de ble ikke bedradd og talte sannhetens ord og elsket dem.


Men skjønt ikke alle drømmer bør legges vekt på, bør heller ikke alle avvises. For iblant inngir Gud også onde mennesker gode tanker og åpenbarer deres dødstime, for at de skal slutte med sine synder. Iblant inngir han også de gode tanker i drømmen, slik at de kan gå frem i kjærlighet til Gud. Derfor må du, så ofte noe slikt hender deg, ikke la ditt hjerte legge vekt på dette, men du må overveie og vurdere det med hjelp av kloke, åndelige venner, eller lukke det ut av ditt hjerte, som om du ikke hadde sett det, for den som finner glede i slikt vil ustanselig bli bedradd og bedrøvet. Stå altså fast i din tro på den Hellige Treenighet, elsk Gud av hele ditt hjerte, vær lydig i motgang såvel som i medgang, sett ikke deg selv høyere enn noen annen i dine tanker, føl frykt også når du handler vel, tro ikke at du er klokere enn andre og vær rede til alt Gud vil. Da behøver du ikke frykte drømmer, for om de er gode, må du ikke tro på dem eller lengte efter dem, om de er triste, må du ikke bli bedrøvet, men overgi deg til Gud.»



KAPITTEL 59.


SØNNEN TALER: «Tre ting tilkommer en prest, for det første å innvie Guds legeme, for det andre å ha kjødets og åndens renhet, for det tredje å sørge for sin menighet. Men nu kan du spørre om hva det tjener til å ha en kirke om man ikke har en menighet? Jeg svarer deg at den prest som har vilje til å gavne alle og til å preke for Guds kjærlighets skyld, han har en så stor menighet som om han eiet hele verden, for om han fikk anledning til å tale for hele verden, ville han ikke sky noen møye. Derfor skal hans gode vilje tilregnes ham som gjerning. For tilhørernes utakknemlighets skyld skåner Gud ofte sine utvalgte for strevet med prekenen, og dog taper de ikke sin lønn, for deres vilje har vært god.


Det tilkommer også presten å ha bok og olje, bok for å undervise de ukyndige og hellig olje for å smøre de syke. For likesom legemlig og åndelig visdom inneholdes i boken, må presten ha visdom til å beherske seg selv, slik at kjødet ikke blir tøylesløst av begjær og hans menighetsmedlemmer tar anstøt av dette, og han må sky denne verdens gjerrighet, for hvis skyld Kirkens heder forsømmes, samt flykte bort fra verdslige menneskers adferd, gjennom hvilken presteskapets verdighet vanhelliges. Åndelig visdom er det å undervise dem som kan lite, refse de selvhevdende og oppmuntre dem som gjør fremskritt i det gode. Med oljen betegnes imidlertid bønnens sødme og de gode forbilleder. For likesom oljen er fetere enn brødet, er kjærlighetens bønn og den gode livsførsels eksempel mere fremgangsrike når det gj elder å lede menneskene til det gode, og deres fedme er kraftigere til å formilde Gud. Jeg sier deg sannelig, min datter, at prestens navn er stort, for han er Herrens sendebud og formidler, men hans embede er enda større, for han berører med sine hender den ufattelige Gud, og de lavere ting forenes med de himmelske i hans hånd.



KAPITTEL 69.


SØNNEN TALER: «Av tre ting kan du fastslå at en kildes vann ikke er godt. For det første om det ikke har rett farve. For det andre om det er grumset. For det tredje om det er stillestående og ikke i bevegelse, slik at det mottar all urenhet, men ikke fører den bort fra seg. Med dette vann forstår jeg prestenes seder og hjerter. De skulle likesom kilden være herlige å drikke av; på grunn av sedenes renhet, samt være stengt for syndens smuss. Prestens rette farve er ydmykhet: Han burde ydmyke seg mer i tanke og gjerning, jo større forpliktelse han innser han har til å arbeide for Gud. For der hovmod finnes, der er djevelens farve, som gjør vannet like avskyelig å se på som om en spedalsk holdt på å øse vann av kilden. Slik forårsaker hovmodet at prestens gjerninger fremstår som skitne. Vannet er grumset om presten er vinningslysten og ikke nøyer seg med det nødvendige.


Likesom han er unyttig for seg selv og bare volder seg selv engstelse, slik er han skadelig for andre ved sin griskhets eksempel. For det tredje er vannet urent om det mottar smuss, men ikke fører det bort, hvilket kommer av at avløpet er stengt, slik at vannet blir stillestående. Slik er den prest uren, som i sitt kjød og i sin kropp elsker kjødets vellyst og ikke gjennom en sann anger kaster fra seg det urene han er smittet av. For likesom en flekk på kroppen er stygg og frastøtende overalt, men aller mest i ansiktet, bør urenheten være forhatt av alle, men aller mest av dem som er blitt kallet til en høyere verdighet. Derfor skal de prester velges til å arbeide for meg, som ikke utmerker seg ved ordrik visdom, men ved ydmykhet og renhet, og som både lever dydig selv og underviser andre med ord og eksempel, for selv en spedalsk hånd kan være nyttig til min gjerning, om bare sinnet er godt og den åndelige hånd ikke mangler.»



KAPITTEL 80.


FOR DET FØRSTE RÅDER JEG DEG til å forbli på ditt bosted, nær den kirke som er viet til den hellige jomfru Maria, og at du kun har en eneste tjener hos deg, slik at du straks kan gi tilbake alt det som blir til overs av dine inntekter, når de nødvendige utgifter til dine fordringshavere er trukket fra og du helt og holdent har betalt dem hva du skyldte dem. Det er nemlig hverken tillatt eller klokt å gi mange penger til de fattige eller til formuende venner eller frender, før all gjeld er helt og fullt betalt. Når all din gjeld er helt innfridd og de for deg og din tjener nødvendige utgifter er trukket fra, må du, til Guds ære, gi det som er igjen, til de fattige og trengende. Du må gi nøye akt på at du har en ærbar og hensiktsmessig prestedrakt, slik at man ikke merker noe prangende eller forfengelig i din måte å kle deg på, men bare ærbar nødtørft og kroppslig nytte. Du må innskrenke ditt klesbruk til to sett klær, ett for høytidsdager og ett for hverdager. Du må heller ikke ha mer enn to par sko og strømper; om du har noe mer i klesveien, må du skifte det ut med noe annet du kan ha nytte av eller også betale gjeld med det. I inneværende år må du helt avstå fra bruk av linklær, såvel om natten som om dagen.


Din Mariakirke skal du i dette år holde som klosterkirke, og det av tre grunner. For det første av den grunn, kanskje, at om du tidligere har residert i hovmod, må du herefter, i lydighet mot Gud, tjenestegjøre der til den dypt ydmyke jomfru Marias ære. Og om denne kirkes kanniker eller prebendeprester ved et tilfelle, med lettferdige ord, har dradd deg bort fra tjenesten til Gud og til ondt begjær, så må du nu, med Guds hjelp, ved fromme og åndelige ord, lede andre bort fra det onde begjær og til gleden ved å elske Gud. Og om du kanskje, gjennom tidligere utillatt adferd, har gitt noen, som har sett deg, et slett eksempel, må du nu, i stedet sørge for, ved dine gode gjerninger og ærbare seder, å gi deres sjeler et nyttig og godt eksempel.


Videre bør du, kjære venn, på klokt og forstandig vis, innrette nattens og dagens timer til å prise Gud. Jeg har lagt merke til at klokkene i din kirke ringer kraftig til fastsatt tid. Derfor råder jeg deg til at du, såsnart du hører dem ringe om natten, står opp av sengen, kneler fem ganger og leser fem Fader vår og Hill deg, Maria samt tenker på Jesu Kristi fem sår og hans høyverdige moders smerte. Siden må du begynne matutin til den hellige jomfrus ære og lese andre bønner som du er glad i, til kannikene samles i koret for å synge. Og det er bedre at du kommer til kirken blant de første enn blant de siste.


Du skal, andektig og verdig, synge dagens matutin, stå helt til slutt og sitte ned av og til, når dette passer. Men du må ingenlunde tale om du ikke blir spurt om noe; isåfall må du svare med så få ord som mulig, og ikke med høylydte ord og uten vrede eller utålmodige fakter, om dette kan unngås. Du ville jo ha oppført der meget høvisk om du hadde vært i en verdslig eller jordisk herres nærvær; hvor meget mer bør du da ikke med all verdighet, høviskhet og ydmyk respekt, både i det indre og det ytre, oppføre deg i den evige himmelkonges nærvær og tjeneste, han som alltid og overalt er nærværende og ser alt! Om du kanskje, i viktige anliggender som angår deg selv eller noen andre, blir nødt til å tale midt under de pågående tidebønner, så må du forlate koret og utenfor, med få og lavmælte ord, svare det som du mener er nødvendig, og derefter, uten å drøye videre, gå tilbake til din korstol. Og om du kan det, så sørg for at utførelsen av dette ærend utsettes til annen tid og annet sted, slik at gudstjenesten og tilbedelsen av Gud ikke avbrytes eller hindres.


La også være å vandre omkring i kirken mens tidebønnene synges, for slikt vidner om et ustadig og flyktig sinn, ja, om et lunkent sinn, og vitner om liten kjærlighet og andakt. Mellom tidebønnene skal du be eller lese noe som er nyttig for sjelen, noe som er fromt eller gavnlig på annet vis, og du må alltid være oppmerksom på at fra den stund du forlater sengen for å synge matutin og til høymessen er avsluttet, ikke gjerne skalla andre gjøremål oppta deg enn sang, bønn eller studium, såfremt dere ikke i samlet kapitel, må drøfte kirkens saker og de forbedringer, som må innføres i kirkestyret. Når høymessen er holdt, passer det utmerket å samtale om legemlige behov og anliggender og unne seg en ærbar og gudfryktig avspenning.


Når du går til bords, skal det leses bordbønn. Og enten du er gjest hos andre eller selv har gjester, må du under måltidet først tale om Gud eller om hans høyverdige moder eller en helgen, til bordfellenes, og også til de oppvartendes oppbyggelse og nytte, ja, i det minste ett eller to ord, eller du må også stille de andre et spørsmål om Gud, hans moder eller hans helgener. Selv om du sitter alene ved bordet og din tjener står ved din side, må du gjøre dette, og til opplesning ved bordet bør du ha slike tekster som dem man pleier å lese i klostrene når brødrene spiser.


Når måltidet er slutt og du har takket Gud og dine velgjørere, kan du tale en kort stund med aktverdige personer du liker godt, om saker og gjøremål som angår deg selv. Siden må du gå inn i ditt lønnkammer, knele fem ganger og lese Fader vår og Hill deg, Maria, for vår Herres jesu Kristi sårs skyld og for hans moders smerte. Halvparten av den tid som er igjen til vesper, skal du bruke til lesning, studium og litt hvile, såsant du ikke blir opptatt med dine venner i spørsmål som angår dem. Den andre halvpart skal du bruke til en spasertur til kroppens vederkvegelse, slik at du får desto større kraft til å prise Gud. Når det så ringer til vesper, må du straks begi deg til kirkens kor for å synge officiet, og i koret må du forholde deg slik det er skrevet i det foregående. Hver dag må du, når kompletoriet er lest og før du inntar kveldsmaten, forrette matutin med tre lesestykker for de døde. Tiden efter kveldsmat kan du bruke på samme måte som tiden efter middagsmåltidet. Efter takksigelsen kan du gå og spasere og tale nyttige og oppmuntrende ord, til du vil gå og legge deg. Før du går til sengs, må du knele ved sengen og fromt lese fem Fader vår og fem Hill deg, Maria til minne om jesu Kristi lidelse. Siden du må gå til sengs og unne din kropp så megen søvn og hvile at du ikke faller i søvn når du skal våke, på grunn av altfor kort hvile og søvn.


Hver fredag må du fromt lese de syv botssalmene og litaniet. Denne dag må du også, av respekt for jesu Kristi fem sår, gi fem sølvmynter til fem fattige. Videre råder jeg deg til, kjæreste bror og venn, at du i inneværende år må leve i abstinens for dine egne synders skyld. Hver dag under hele førtidagersfasten og advent må du nøye deg med ett eneste fiskemåltid. Alle vigilier før Vårfruedagen må du faste på brød og vann og alle apostelfredager får du bare nyde brød og vin, men om du skulle foretrekke vann fremfor vin, så fraråder jeg ikke dette. På lørdager kan du ha fisk og olje til middagsmat. Søndag, mandag, tirsdag og torsdag kan du spise kjøtt to ganger om dagen, såfremt Kirken ikke akkurat da foreskriver faste.


Merk deg, kjære broder, at jeg har besluttet å skrive til deg og gi deg disse råd av tre grunner. For det første at ikke djevelens misunnelse og list skal forårsake at du fort sliter deg ut og at din kraft og dine åndsevner ikke utmattes slik at du, under den gjenstående del av ditt liv, tjener Gud mindre enn du burde. For det andre av den grunn at verdens barn, om de merker noen brist i din kraft og dine sjelsevner, forårsaket av for meget arbeide, eller ser deg gå trett i et arbeide du har påbegynt, blir redde for å påta seg et arbeide for Herren. For det tredje av den grunn at jeg håper at dine gjerninger finner velbehag hos Gud langt mer om du ydmykt vil rette deg efter en annens råd enn om du styrer deg selv efter eget godtykke.



KAPITTEL 106.


SØNNEN TALER: «Hvorfor frykter du? Selv om du spiste fire ganger hver dag, skulle det ikke tilregnes deg som synd, bare du gjør det med tillatelse fra den som du skal lyde. Vær derfor sterk og standhaftig. Du bør være som en ridder som har ratt flere sår i striden, men til gjengjeld gir sine fiender enda flere sår og blir ivrigere til å kjempe, jo heftige re han angripes av fienden. Slik bør også du slå din uvenn tilbake, og du bør ha en forstandig vilje til å være utholdende i det gode. Men du overvinner djevelen når du ikke samtykker i fristelsen, men står mandig imot den, idet du setter ydmykhet mot hovmod og måtehold mot fråtseri. Du er standhaftig når du i prøvelsen ikke knurrer mot Gud, men tåler alt med glede, oppfatter hjemsøkelsen som en følge av dine synder og takker Gud.


Din vilje er fornuftig når du ikke trakter efter annen belønning enn den som gis deg av min vilje- og helt overgir deg i mine hender. Det første gode, nemlig å slå fienden tilbake, hadde ikke Lucifer, for han lyttet kun til egne innfall, og det gjorde han i et tilfelle han ikke kan oppreises fra; likesom han ikke hadde noen som egget ham til ondskap, skal han heller ikke få noen som kan reise ham opp. Det andre gode, nemlig standhaftighetens, hadde ikke Judas, for han fortvilte og gikk og hengte seg.


Det tredje gode, nemlig den gode vilje, hadde Pilatus ikke, for han hadde en mer ivrig vilje til å behage jødene og bevare sin egen heder enn til å befri meg. Men det første gode, nemlig å slå fienden tilbake, det hadde min moder, som slo tilbake alle fristelser som djevelen hjemsøkte henne med, og slo ham igjen. Det andre gode hadde David, som var tålmodig i motgang og ikke falt i fortvilelse da han falt. Det tredje gode, nemlig den fullkomne vilje, hadde Abraham, som forlot sitt fedreland og til og med ofret sin eneste sønn. Disse må du altså efterligne så langt dine krefter rekker.»



KAPITTEL 112.


SØNNEN TALER TIL BRUDEN: «Vær ikke opprørt over menneskenes hovmod; det skal snart forsvinne. Det finnes nemlig et insekt, som kalles sommerfugl. Det har brede vinger og liten kropp. For det andre har det et mangfold av farver. For det tredje flyr det høyt fordi det er så lett og spinkelt. Men da det har liten styrke i kroppen, faller det fort ned på det som ligger nærmest, på stener eller stokker. Dette insekt betegner hovmodet. Det har brede vinger og liten kropp, for dets sinn svulmer av hovmod som en blåsebelg fylt av luft.


De tror nemlig at de har alt for egne fortjenesters skyld, de oppfatter seg selv som bedre og mer verdige enn andre og ville gjerne gjøre sitt navn kjent i hele verden, såsant de kunne, men da deres liv er kort som øyeblikket, faller de ned før de hadde tenkt. For det andre har de hovmodige mange farver, som sommerfuglen, for de hovmodes over sine lemmers skjønnhet, over sine rikdommer og byrd, og de forandrer sin skikk alt efter sitt hovmods innfall, men når de dør, er de intet annet enn støv. For det tredje hender det de hovmodige at de, idet de går opp på hovmodets høyeste tinde, faller ned og dør, plutselig og med øyeblikkelig virkning. Vokt deg for hovmodet, for det skjuler Guds åsyn for menneskene, og min nåde kan ikke komme til dem som er i hovmodets makt.»



KAPITTEL 123.


SØNNEN TALER TIL BRUDEN: «Jeg er lik den brudgom som har festet en brud som ønskes tilbake av sin far, mor søster og bror. Faren sier nemlig: «Gi meg min datter tilbake, for hun er av mitt blod.» Moren sier: «Gi meg min datter tilbake, for hun er næret av min melk.» Søsteren sier: «Gi meg min søster tilbake, for hun er oppfostret sammen med meg.» Broren sier: «Gi meg min søster tilbake, for det tilkommer meg å befale over henne.»


Brudgommen svarer dem: «O, fader, om hun er født av ditt blod, skal hun nå fylles med mitt blod. O, moder, om du har næret henne med din melk, skal jeg nu nære henne med min glede. O, søster, om hun er oppfostret efter din skikk, er det nu min skikk hun skal følge. O, bror, om du hittil har befalt over henne, så tilkommer det nu meg å befale over henne.» Slik har det skjedd med deg. For om din far, d.v.s. kjødets lyst, begjærer å få deg tilbake, så tilkommer det nu meg å fylle deg med min kjærlighet. Om din mor, d. v.s. den verdslige omsorg, vil ha deg tilbake, så tilkommer det meg å nære deg med min kjærlighets melk. Om din søster, d.v.s. det verdslige samværs vane, vil ha deg tilbake, bør du heller holde min sedvane. Om din bror, d.v.s. din egen vilje, vil ha deg tilbake, er du forpliktet til å gjøre min vilje.»



Bok 5 «FRÅGORNAS BOK»

Tyve spørsmål og svar fra FRÅGORNAS BOK


Inledning på Svenska:


[...] «Det hände sig nämligen en gång, när hon [fru Birgitta] red till sitt slott i Vadstena, åtföljd av flera ridande tjänare, att hon, där hon red på vägen, upplyfte sitt sinne till Gud i bön, varvid hon plötsligt blev hänryckt i anden, så att hon färdades liksom berövad sin kropps sinnen och upplyft i den inre betraktelsens extas. Hon såg då i anden en stege, som var fastsatt i marken och räckte upp till skyn.


Ovanför stegen, i himmelen, såg hon Herren Jesus Kristus sitta på en underbart skön tron, liksom en dömande domare. Vid hans fötter stod Jungfru Maria, och runt omkring tronen befann sig en oändlig härskara av änglar och en ofantlig mängd helgon. Mitt på stegen såg fru Birgitta en för henne bekant munk, som då ännu levde och som besatt stort teologiskt vetande men samtidigt var full av svek och djävulsk elakhet. Med sina oroliga, otåliga åtbörder påminde han snarare om en djävul än om en from ordensman.


Fru Birgitta förnam nu denne munks tankar och alla inre begär i hans hjärta och hur han med obehärskade, högst otåliga åtbörder yppade dem för Kristus, den på tronen sittande domaren, i form av nedanstående frågor.» [...]

1. Hvorfor har du gitt oss fri vilje, hvis vi ikke skal følge vår vilje? Jeg gav menneskene fri vilje fora t de skulle glemme sin vilje for meg, deres Gud, og derved vinne større fortjeneste. [3, 3]


2. Hvorfor har du gitt menn og kvinner sæd og lyst til samkvem med hverandre, når denne lyst ikke skal tilfredsstilles når legemet begjærer det? Jeg gav sæd som skulle blandes, forat menneskene skulle avle avkom på rette sted og på sømmelig vis og bli tallrike av en rettferdig og fornuftig årsak. [3, 4]


3. Hvorfor skal jeg lyde andre, når min vilje er i min makt? Hver og en som har sin frie vilje bør frykte og i sannhet betenke at ingenting så lett leder til den evige pine som ens egen vilje uten leder. Derfor skal enhver som overgir sin egen vilje til meg og lyder meg, vinne himmelriket uten noen plage. [4, 5]


4. Hvorfor har du skapt ville rovdyr, som skader menneskene? Hvorfor jeg skapte de ville rovdyr? Jeg svarer: Alt det jeg skapte var ikke bare godt, men til og med meget godt, og det ble skapt enten til menneskets gavn og behov eller for de øvrige skapningens vesener, og forat menneskene desto mer ydmykt skal tjene meg, sin Gud, som de er lykkeligere enn alle andre. Dog skader de ville dyr ofte i de timelige ting, og det av tofold årsak. For det første til tukt og tilrettevisning for onde mennesker, forat de gjennom sine hjemsøkelser skal innse at de er mennesker, og at de bør lyde meg, sin Herre. For det annet skader de også gode mennesker forat deres dyder skal styrkes og forbedres. Og fordi mennesket syndet og reiste seg mot meg, sin Gud, har også alle de vesener som skulle være mennesket underdanige, reist seg mot det.» [5, 2]


5. Hvorfor sender du sykdommer og plager til kroppen? Hvorfor rammes kroppen av sykdom? Jeg svarer at dette skjer forat mennesket skal ta seg bedre i akt og også på grunn av umettelighetens og overflodens synd, forat mennesket skal lære måtehold og tålmodighet i sin ånd, samt å tøyle sitt kjød. [5, 3]


6. «O dommer, jeg spør deg hvorfor ett barn kommer levende fra sin mors liv, og blir døpt, mens det andre, som dog har fått liv i morens skjød, må dør?» «Min venn, ditt spørsmål springer ikke ut av kjærlighet, men bare fordi jeg tillater at det blir stilt. Derfor vil jeg svare deg med ords lignelser. Du spør om hvorfor det ene barn dør i sin moders liv, mens det andre kommer frem levende. Grunnen er denne: All styrke i en barnekropp stammer fra fars og mors sæd, men om det som unnfanges, på grunn aven svakhet hos faren eller moren, frykter og i sannhet ikke har tilstrekkelig styrke, dør det snart. Meget beror på foreldrenes forsømmelighet og ubetenksomhet, og meget skjer gjennom min guddommelige rettferdighet, forat det som var forenet desto fortere skulle adskilles. Ikke får sjelen av den grunn (skjønt det ikke i lengre tid har vært den forunt å gi kroppen liv), møte en særlig hård pine, nei, snarere den nåde som er kjent av meg. Likesom solen når den skinner inn i et hus, ikke kan sees slik den er i sin fulle stråleglans på himmelhvelvingen - det er bare dens stråler man ser - således møter slike barns sjeler, skjønt de på grunn av dåpens savn ikke får se mitt åsyn, snarere miskunn enn straff, selv om de ikke får lodd og del med mine utvalgte.» [6, 1]


7. Hvorfor rammes de rettferdige av så megen motgang, mens de urettferdige får alle sine ønsker oppfylt? «På spørsmålet om hvorfor de rettferdige rammes av motganger, svarer jeg ennvidere: Min rettferdighet er den at ethvert rettferdig menneske skal få hva det ønsker seg. Men den er ikke rettferdig som ikke lenges efter å rammes av motgang for lydighets og rettferdighets skyld, og som ikke av kjærlighet til Gud gjør godt mot sin neste. Mine venner må tenke på hva jeg, deres Gud og Gjenløser, har gjort, og hva jeg har lovet dem, samtidig som de skal gi akt på den ondskap som råder i verden; derfor skal de også til min ære, ønske sin egen frelse og syndfrihet, og snarere ønske seg motgang enn medgang her i verden. Slik vil de kunne spares for fristelse. Og derfor tillater jeg også at mine hjemsøkes av prøvelser, og selv om noen av dem bærer sine gjenvordigheter med ringe tålmod, tillater jeg ikke dette uten grunn og står dem bi i prøvelsens stund.


Når en sønn i barndommens år tuktes av sin elskede mor, har han ikke forstand nok til å takke henne, da han ikke kan bedømme av hvilken grunn han ble straffet, men når han derimot har nådd frem til moden alder, takker han henne fordi han gjennom hennes moderlige tukt er blitt ledet bort fra de onde seder og har vennet seg til gode. Slik gjør jeg med mine utvalgte, for de overgir sin vilje til meg og elsker meg over alle ting. Derfor hjemsøkes de av gjenvordigheter i noen tid, og skjønt de i dette liv ikke fullt ut forstår mine velgjerninger, gjør jeg dog det som vil være dem til gavn i fremtiden. Men de ugudelige bryr seg ikke om rettferdighet, frykter heller ikke å tilføye andre urett, de begjærer det forgjengelige og elsker alle jordiske nydelser, derfor lar min rettferdighet dem nyde fremgang en tid, og de skånes for plager, forat de ikke skal synde enda mer, om de rammes av motgang. Dog får ikke alle de onde det de begjærer, for de skal lære at det står i min makt å gi til hvem jeg vil. Selv de utakknemlige gir jeg hva godt er, selv om de ikke fortjener det.» [6, 2]


8. Hvorfor kommer døden så plutselig at den bare ytterst sjelden kan forutsees? «På spørsmålet om hvorfor døden kommer så plutselig, svarer jeg envidere: Om mennesket kjente sin dødsstund, ville det tjene meg av frykt, og slite i sorg. Forat menneskene skal tjene meg i kjærlighet, og stadig nære bekymring for seg selv; men være trygge på meg, er timen for alles bortgang usikker. Og slik er det med rette, for da mennesket forkastet det som er sant og sikkert, var det nødvendig og rettferdig at det skulle plages av det som er usikkert.» [6, 4]


9. Og da nu helvedes plager er forferdelige over enhver beskrivelse, hvorfor lar du da ikke menneskene få se dem i dette liv; slik at de kan unngå dem? «På spørsmålet hvorfor helvedes plager ikke er synlige, svarer jeg ennvidere: Om helvedes plager ble synlige slik de er, da ville menneskene bli stive av forskrekkelse, og de ville strebe efter det himmelske av redsel og ikke av kjærlighet. Men da ingen bør efterstrebe himmelens gleder av frykt for straff, men alene av kjærlighet til Gud, holdes helvedes plager skjult. Og likesom de gode og hellige ikke vil få smake den uutsigelige fryd, slik den er, før kropp og sjel er skilt fra hverandre, skal heller ikke de onde møte helvedes kvaler før sjelen er skilt fra kroppen; men da skal de erfare dem, som de ikke ville feste tiltro til mens de kunne det.» [8, 4]


10. Hvorfor er det ikke like lyst om natten som om dagen? «På spørsmålet om hvorfor det ikke er dag til enhver tid, vil jeg svare med en lignelse. Under hver eneste vogn er det hjul, forat lasset skal kunne trille desto lettere. Bakhjulene kommer efter forhjulene. På lignende måte forholder det seg i det åndelige liv. Verden er nemlig et stort lass, som tynger menneskene med bekymring og gjenvordigheter. Det er ikke noe merkverdig i dette, for da mennesket forsmådde hvilens gave, var det bare rettferdig at det fikk stifte bekjentskap med arbeidets sted. Forat nu denne verdens byrder lettere skal tåles av mennesket, er det i barmhjertighet ordnet slik at tider veksler og at dag følger efter natt, varme på kulde, for menneskets virksomhets og hviles skyld. Det er jo fornuftig at der motsetninger møtes, nemlig det sterke og det svake, der må man gjøre innrømmelser overfor det svake, forat det skal kunne bestå ved siden av det sterke, ellers ville jo det svake tilintetgjøres. Slik forholder det seg også med menneskene. Skjønt de gjennom sin udødelige sjels kraft skulle kunne leve standhaftig i betraktning og arbeide, ville det på grunn av kroppens svakhet, bli svekket, og derfor ble både lyset og natten skapt: lyset forat mennesket skulle dele lodd med både de høye og lave ting, arbeide om dagen og erindre skjønnheten i det evige lys det har mistet, natten forat det skulle få hvile sin kropp og være villig til å komme til det sted hvor det hverken finnes natt eller arbeide, men evig dag og evig ære.» [9, 5]

11. Hvorfor ville du hvile så lenge i jomfruens skjød, og hvorfor kom du ikke straks frem, da du var avlet? «På spørsmålet hvorfor jeg hvilte så lenge i jomfruens skjød, svarer jeg ennvidere: Jeg er all naturs skaper, og for hver natur har jeg bestemt på tilbørlig måte, tid og ordning til å fødes. Om nu jeg, Skaperen, fremgikk av moderkjødet straks jeg var unnfanget, hadde jeg handlet i strid med den naturlige ordning, og min menneskevorden ville ha blitt mystisk og ikke ekte. Jeg ville altså være i moderlivet like lenge som andre barn, for også med meg selv å oppfylle den naturens orden som jeg så viselig hadde innrettet.» [10, 3]


12. Hvorfor ville du, som er unnfanget og født uten synd, la deg døpe? «På spørsmålet hvorfor jeg ville døpes svarer jeg ennvidere: Hver og en som vil anlegge eller opparbeide en ny vei, bør selv gå foran på denne vei. Nu hadde jødefolket ratt en kjødelig vei, nemlig omskjærelsen, til tegn på lydighet og fremtidig renhet; hos de troende og lovlydige utvirke t den, før den lovede sannhet (d.vs. jeg, Guds Sønn) kom, noe av den kommende nåde og løftets oppfyllelse. Men det var bestemt fra evighet av at eftersom loven ikke var noe annet enn en skygge, skulle den gamle vei forsvinne og miste sin virkning når sannheten kom.


Forat sannheten skulle tre frem, skyggen vike og en lettere vei til himmelen åpenbares, ville jeg, Gud og menneske, som er født uten synd, la meg døpe av ydmykhet og som et eksempel for andre for å åpne himmelen for de døpte troende. Til tegn på dette åpnet himmelen seg da jeg ble døpt, Faderens røst hørtes, og den Hellige Ånd åpenbaret seg i en dues skikkelse, og jeg, Guds Sønn, viste meg i menneskeskikkelse, for at de Kristustroende skulle både vite og tro at Faderen åpner himmelen for de døpte troende. Den Hellige Ånd er med den døpende og med min manndoms kraft i vannets element, for min Faders, min egen og den Hellige Ånds virksomhet og vilje er en og den samme. Da sannheten kom, d.v.s. da jeg, som er sannheten kom til verden, da forsvant skyggen straks, lovens skall ble brutt og kjernen kom til syne; omskjærelsen opphørte, og i meg ble dåpen stadfestet, hvorigjennom himmelriket åpnes for gamle og unge, og vredens barn blir nådens og det evige livs barn.» [10, 6]


13. Hvorfor lot du ikke alle dine ord bli hørt i ett og samme øyeblikk, da hadde det ikke vært nødvendig å forkynne dem over så lang tid? «På spørsmål om hvorfor jeg ikke talte alle mine ord i en og samme stund, svarer jeg videre: Likesom det på det materielle område strider mot kroppens natur at den på en gang inntar så meget føde at den kunne få næring nok for mange år fremover, så er det også mot den guddommelige plan at mine ord, som er sjelens føde, alle skulle uttales samtidig; nei, på samme måte som den legemlige føde inntas litt efter litt for å tygges og derefter føres videre til innvollene, så skal ikke alle mine ord utsies i en og samme stund, men med mellomrum, avpasset efter deres forstand, som skal vinne lærdom, slik at den sultne skulle få noe å bli mett av og den mette skulle vekkes til høyere ting.» [11, 2]


14. «O dommer, jeg spør deg: Hvorfor ville du heller fødes av en jomfru enn av noen annen kvinne som ikke var jomfru?» «Min venn jeg ville heller fødes aven jomfru enn aven kvinne som ikke var jomfruelig, for, for meg, den reneste Gud, var det bare den reneste som sømmet seg. Sålenge menneskets natur befant seg i den tilstand den var skapt i, var det intet vanskapt ved den, men da Herrens bud ble overtrådd, oppstod det straks noe man måtte skamme seg over, slik som det hender for mennesker, som synder mot sin jordiske herre og som må skamme seg til og med over de legemsdeler de har syndet med.


Med skammen over lovbruddet kom også en uregjerlig drift og mest i det lem som ble skapt for fruktbarhets skyld. Men forat denne drift ikke skulle være uten nytte og fruktbarheten ikke skulle bli tilintetgjort, ble denne gjennom Guds godhet vendt til det gode, og gjennom Guds bud og forordning ble det kjødlige samkverns handling tillatt, slik at naturen kunne forøkes. Imidlertid er det mer ærefullt å strekke seg høyere enn budet krever og i kjærlighet legge til hva godt man kan. Derfor behaget det Gud å velge ut til sitt verk det, som strebet mot en større renhet og kjærlighet, for det er mer kraftfullt og fornemt å være i hjemsøkelsens ild og dog ikke brenne enn å være uten ild og likevel ville krones. Da nu jomfrueligheten er en snarvei til himmelen, men ekteskapet likesom bare en vei, behaget det meg, den aller reneste Gud, å hvile i den reneste jomfru. Det første menneske ble skapt på jord, og jorden var så å si jomfruelig, eftersom den ikke var flekket av blod; og Adam og Eva syndet i fråtseri, da de spiste av den forbudne frukt, hvorved deres natur, d.v.s. fruktbarhetens natur, forble ufordervet og uskadet. På sådan måte ville jeg, Gud, tas imot i det aller reneste oppbevaringsrum, slik at alt skulle fornyes og gjenskapes ved min godhet.» [12, 1]


15. Hvorfor flyktet du til Egypten for Herodes skyld og lot de uskyldige barn bli drept? «På spørsmålet hvorfor jeg flyktet til Egypten, svarer jeg ennvidere: «Før Guds bud ble brutt, fantes det en eneste vei til himmelen, bred og lys var den; bred i dyders overflod og skinnende klar i den guddommelige visdoms og den gode viljes lydighet. Siden viljen ble forandret, oppstod det imidlertid to veier, av hvilke den ene førte til himmelen, og den andre bort fra den. Det var lydigheten som førte til himmelen, og ulydigheten som førte bort fra den. Da det nu berodde på menneskets frie valg å velge det gode eller det onde, å lystre eller ikke lystre, så syndet den som ville noe annet enn det jeg, Gud, ville at han skulle velge.


Forat mennesket skulle bli frelst, var det altså rett og rimelig at det kom en som gjenløste det og som selv hadde den fullkomne lydighet og uskyldighet, en, hos hvem de som ville det kunne se kjærlighet, og de som ville det, kunne se ondskap. Men for å gjenløse mennesket skulle ingen engel bli sendt, for jeg, Gud, tildeler ingen annen den ære som tilkommer meg. Det finnes ikke det menneske som makter å forsonliggjøre meg ved egen kraft; hvor meget mindre da for en annens? Derfor kom jeg, Gud, den ene rettferdige, for å rettferdiggjøre alle. Den omstendighet at jeg flyktet til Egypten viste min menneskenaturs svakhet og bragte profetiene til fullbyrdelse, og derved gav jeg det eksempel til de kommende slekter at man stundom må gi efter for forfølgelsen, forat Gud i fremtiden skal vinne desto større ære.


Og at jeg ikke ble funnet av forfølgerne, det viser at min guddoms råd seiret over menneskenes - det er jo ikke lett å stride mot Gud. At barna ble drept, det var et tegn på min kommende lidelse og mitt hemmelige samfunn med dem, som skulle bli kalt og med den guddommelige kjærlighet. Skjønt disse barn ikke bar vidnesbyrd om meg med røst og munn, gjorde de det dog ved sin død, og hedret min barndom, for det var forutbestemt at Guds lov skulle fullkommes ved de små barns blod. For skjønt de urettferdiges ondskap med urette plaget dem, så skjedde det dog med min guddommelige tillatelse, som alltid er mild og rettferdig, og det for å vise menneskenes ondskap og min guddoms ubegripelige nåde og godhet. Der den urettferdige ondskap raste mot guttebarna, der fløt også fortjenesten og nåden i overmål over, og der tungens bekjennelse og alderen manglet, der samlet blodsutgydelsene det mest fullkomne gode.» [12, 4]


16. O dommer, jeg spør deg: Hvorfor tas din nåde så fort bort fra noen, og hvorfor bærer du så lenge over med andre i deres ondskap? «Min venn, alle mine gjerninger ligger fra begynnelsen av i min forutviten, og alt som er skapt, er skapt til glede for mennesket. Men da mennesket setter sin egen vilje fremfor min, blir det med rette fratatt de gode ting som fritt er gitt mennesket, slik at det skal vite at alt er forstandig og rettferdig i Guds rike. Og da mange er utakknemlige overfor min nåde, ja, blir desto mer ugudelige jo mer de får av gavene, berøves de de samme gaver tidlig, slik at min guddoms beslutning desto snarere skal bli åpenbart, slik at mennesket ikke misbruker min nåde, til større straffedom for det selv. Og grunnen til at manges ondskap blir tålt så lenge, er den at mange - midt i sin ondskap - har den doble egenskap at de enten kan være mennesker til gavn eller også tjene dem til advarsel.


Da Saul ble klandret av Samuel, syntes det som han hadde syndet lite i menneskers øyne, David derimot mer. Men da prøvelsens time kom, falt Saul, ulydig som han var, bort fra meg, sin Gud, og spurte en trollkvinne til råds, mens David, da hjemsøkelsen rammet ham, ble mere trofast og bar med tålmodighet det som ble lagt på ham, og mente at dette tilsvarte hva hans synder fortjente. At jeg tålmodig foretrakk Saul, det åpenbarer Sauls utakknemlighet og min guddommelige tålmodighet, men at David ble utvalgt, viser min forutvitenhet samt Davids fremtidige ydmykhet og anger.» [13, 1]

17. Og hvorfor må noen lide over all måte, mens andre går nesten fri for lidelse? «På spørsmålet om hvorfor noen må lide mere enn andre, svarer jeg ennvidere: Jeg er alles Skaper. Derfor kommer ingen lidelse uten min tillatelse som skrevet står. Jeg er med andre ord en Gud som skaper det onde, jeg tillater bedrøvelse, og slik rammes ikke hedningen av lidelse uten meg eller uten en fornuftig grunn. Mine profeter forutsa jo meget om hedningenes hjemsøkeIser, forat de som var glemske og misbrukte sin forstand, skulle oppdras av sine prøvelser, og jeg, Gud, som tillater alt, skulle bli kjent og opphøyet av alle folk.


Om nu jeg, Gud, ikke skåner hedningene for tuktens ris, så skal jeg enda mindre skåne dem som så rikelig har fått smake min guddom~elige nådes sødme. At noen lider mindre, andre mer, det skjer forat menneskene skal vende seg bort fra synden og efter plagene i dette liv, få trøst i det kommende. Alle som dømmes og som dømmer seg selv i denne verden, skal slippe den kommende dom. De skal, som skrevet står, gå fra døden til livet. Og at noen skånes for plager, det skjer forat de ikke skal forledes av plagene til å murre og knurre, og således pådra seg en strengere dom, for det finnes mange som ikke har fortjent å bli tuktet i dette liv. Det finnes til og med de som hverken har vært hjemsøkt av kroppslig eller åndelig lidelse i dette liv og som lever så trygge som om Gud ikke var til eller som om han ville skåne dem for deres rettferds gjerningers skyld. Men de burde i særlig grad frykte og sørge slik at ikke jeg, Gud, som skåner dem i det nuværende liv, skal dømme dem desto hårdere i det neste (hva de ikke har forutsett) fordi de ikke angrer. Det finnes også de som har kroppens helse, men hvis sjel lider under at de spotter Gud. Andre nyder hverken kroppens eller sjelens indre trøst, men tjener og hedrer meg dog efter evne. Noen hjemsøkes like fra moders liv og til slutten av sykdommer, men jeg, deres Gud, tilrnåler deres lidelser slik, at intet skjer uten årsak og uten belønning, for mange som sov før hjemsøkelsene, får sine øyne åpnet gjennom ulykkene.» [13, 3]

18, O dommer, jeg spør deg: Hvorfor lider dyrene slike hjemsøkelser, de som ikke skal få det evige liv og ikke har noen forstand å bruke? «Min venn, visstnok er dette spørsmål ikke inspirert av kjærlighet, men jeg vil likevel svare deg av hensyn til den kjærlighet andre kan ha. Du spør hvorfor dyrene lider av sykdommer. Det beror på at alt er underordnet hos dem, likesom hos andre vesener. Jeg er jo den som har skapt alle naturer, og hver eneste natur gav jeg dens lynne og særpreg, somden skulle bevege seg i og leve i. Men siden mennesket, for hvis skyld alt ble skapt, gjorde opprør mot meg, dets Gud som elsket det, kom også alt annet ut av lage, og alt det som ellers burde hatt ærefrykt for mennesket, begynte å reise seg mot det, og denne manglende orden er skyldig i at allehånde hjemsøkelser og prøvelser rammer dyr likevel som mennesker.


Forøvrig lider dyrene iblant for sin naturlige umettelighets skyld, iblant forat deres natur skal temmes og lutres, og iblant på grunn av menneskenes synder, slik at mennesket, når det som det elsker plages og bukker under, skal tenke over, hvor tung straff det er verdig, det som har fått en høyere forstand. Om ikke menneskenes synder krever det, skulle ikke dyrene, som jo er i menneskenes hender, plages så meget. Dog lider de ikke urettferdig, for enten rammes de forat livet hastigere skal ta slutt eller forat lidelsen og smerten skal minskes og den sterke natur tæres hen eller på grunn av tidenes omskiftelighet eller menneskenes skjødesløshet, når de bruker dyrene til å arbeide. Menneskene må altså mer enn alle andre frykte meg, sin Gud, og være desto mildere mot de vesener jeg har skapt og mot dyrene, som de må forbarme seg over for min, Skaperens, skyld. Jeg, Gud, befalte jo mennesket å overholde sabbaten, for jeg verner hele mitt skaperverk.» [14, 1]


19. Hvorfor blir dine venner ikke alltid belønnet når de ber? «På spørsmålet hvorfor mine venner ikke alltid blir bønnhørt av meg når de anroper meg sine bønner, svarer jeg ennvidere: Jeg er likesom en mor som ser at hennes sønn ber om noe som er skadelig for ham og derfor unnlater å oppfylle hans ønske, idet hun demper hans gråt med sine advarsler. En slik advarsel innebærer ikke vrede, men stor, varm kjærlighet. Slik bønnhører jeg, Gud, ikke alltid mine venner, for jeg ser bedre enn de hva som er nyttig for deres velferd. Mon ikke Paul us og andre bad fromt uten å bli bønnhørt?


Blant alle sine mange dyder, har mine venner noen svakheter, noe de skal renses for, og derfor bønnhøres de ikke. Det er jo meningen at de skal bli så meget ydmykere og mere brennende i sin kjærlighet til meg, jo større de har sett at din kjærlighet er, ved hvilken jeg bevarer dem uskadde fra fristelsen til synd. Det er således et bevis på stor kjærlighet at mine venner ikke alltid bønnhøres, og det innbringer dem større fortjeneste og tjener til å prøve deres standhaftighet. For likesom djevelen forsøker å besudle de rettferdiges liv og levned gjennom en foraktelig død, for på den måte å få de Kristustroendes standhaftighet til å vakle, slik lar jeg - ikke uten årsak - den rettferdige prøves, forat hans fasthet skal fremtre for andre og han selv bli kronet desto mere ærefullt. Og likesom djevelen ikke undser seg for å friste sine (han ser jo at de er rede til synd), så lar jeg for noen tid være å skåne mine utvalgte, eftersom jeg ser at de er rede til alt godt.» [15, 3]

20. Om ennvidere din Hellige Ånd talte i evangelistene, hvorfor avviker da evangeliene så meget fra hverandre? «Du spør ennvidere om hvorfor det ikke er bedre samsvar mellom evangelistene, siden det var den Hellige Ånd som talte til dem. Jeg gir følgende svar: Det står skrevet at den Hellige Ånd er mangfoldig i sine gjerninger, for den fordeler på mange måter sine gaver blant sine utvalgte. Den Hellige Ånd er som en mann, som har en vekt i hånden og på mange vis balanserer vektskålene og tilpasser dem efter hverandre, til vekten hviler i likevekt. En slik vektskål behandles forskjellig aven som er vant til dette og en som er uvant, forskjellig av den sterke og den svake.


Slik stiger den Hellige Ånd, som en vekt, stundom opp i menneskenes hjerter og stundom ned igjen. Han stiger opp, når han løfter sinnet igjennom forstandens fine skarpsindighet, gjennom sjelens andakt og derved at den tenner begjæret efter ånd. Han stiger ned, når han lar sinnet innvikles i vanskeligheter, unødig angst og lar det hjemsøkes av bedrøvelser. Og likesom en vekt ikke har noen fast likevekt, om ikke det som legges på skålene er avveiet av den hånd som styrer den, så er det også i den Hellige ånds gjerning nødvendig med en fint beregnet avveining, et godt liv, enkel og redelig hensikt samt klok dømmekraft i gjerninger og dyder.


Da jeg, Guds Sønn, åpenbart i kjød, talte om forskjellige ting på forskjellige steder, fikk jeg også forskjellige følgesvenner og tilhørere, for noen fulgte meg av kjærlighet, noen for å oppnå gevinst eller av nysgjerrighet, og noen av dem som fulgte meg var skarpsindige, andre mindre begavet. Derfor talte jeg enkle ting som enkle mennesker kunne vokse på, og jeg talte også om høyere ting, som fylte de vise med forundring. Stundom talte jeg i lignelser og dunkelt, (og dette gav enkelte anledning til å kritisere meg), stundom gjentok jeg det jeg før hadde sagt, stundom øket jeg det eller forminsket det. Det er således ikke underlig om de som har nedtegnet evangelienes fortellinger, har tatt med ulike, men dog sanne ting. Noen av dem har føyet ord til ord, noen av dem har gjengitt ordenes betydning men ikke ordene selv, noen har beskrevet det som de har hørt men ikke sett, noen har fortalt om det tidligste mot slutten, andre har fortalt mere om min guddom, ja, hver og en har talt slik den Hellige Ånd har unnet ham å tale. Imidlertid vil jeg du skal vite at bare de evangelister som min Kirke anerkjenner, skal godtas. Mange som har hatt flid og glød, har nemlig forsøkt å skrive, dog ikke i overensstemmelse med den kunnskap jeg bragte.


Se, jeg har sagt, slik det ble lest i tekstenes ord idag: Bryt templet ned, så skal jeg bygge det opp igjen. De som har vidnet om at de hørte dette, var sannferdige i forhold til det ord de hadde hørt. Men dog var de falske vidner eftersom de ikke gav akt på mine ords innhold - disse skulle jo oppfattes som talt om min egen kropp. Likeså gikk mange bort og sa: «Om I ikke eter mitt kjød, skal I ikke leve» fordi de ikke festet seg ved det tillegg jeg talte: «Mine ord er liv og ånd», d.v.s. de har åndelig innhold og kraft. Det er ikke underlig at disse for vill, for de fulgte meg ikke av kjærlighet. Den Hellige Ånd hever seg som en bølge i menneskenes hjerter, snart ved å tale legemlig, snart ved å tale åndelig. Den synker ned igjen, når menneskets hjerte forherder seg mot Gud, innvikles i vranglære eller verdslig forfengelighet - og formørkes.» [16, 3]



Bok 6


KAPITTEL 6.


«JEG ER DIN SKAPER OG BRUDGOM. Du, min nye brud, har syndet firedobbelt i vrede. For det første fordi du var hissig i ditt hjerte på grunn av de ord som hadde falt. Jeg utstod pisking for din skyld, og da jeg stod for dommen, svarte jeg ikke med et eneste ord. For det andre syndet du da du svarte så hårdt og hevet stemmen da du ble bebreidet. Da jeg hang fastnaglet på korset, så jeg opp mot himmelen og åpnet ikke min munn. For det tredje syndet du da du foraktet meg, for hvis skyld du tålmodig burde tåle alt. For det fjerde syndet du da du ikke gavet godt eksempel til din neste, som for vill, og som ved din tålmodighet burde ha vært oppfordret til det som bedre er. Derfor vil jeg at du ikke mer skal vredes. Om du av noen blir forledet til vrede, så tal ikke før vreden har forlatt din sjel. Og når sjelens opprørthet har lagt seg og årsaken til din opprørthet er nøye gjennomtenkt, må du tale med saktmodighet. Men om du ser at du ikke gjør noe nyttig ved å tale og at du ikke synder ved å tie, er det bedre å tie, for da får du en. større belønning.»



KAPITTEL 13.


SØNNEN TALER TIL BRUDEN: «Du bør ha tre ting. For det første bør du gå bare efter min vilje. For det andre bør du ikke sitte annet enn til min heder. For det tredje bør du ikke stå annet enn til din brudgoms nytte. Du går efter min vilje når du innretter all din tid efter meg, når du hverken spiser eller sover eller gjør annet uten på den måte som du forstår er til Guds behag. Du står støtt når du har vilje til å stå i min tjeneste. Du sitter når du bestandig oppløfter ditt sinn til det himmelske og tenker over hvor herlig helgenenes ære og hvor herlig det evige liv er.


Til disse tre ting bør du legge tre andre: For det første bør du være beskaffet som en jomfru, som skal troloves og tenker ved seg selv: «Alt jeg kan få av fars gods, som er forgjengelig, skal jeg samle til min brudgom, som jeg skal leve med i nød og motgang.» Slik bør også du gjøre, for din kropp er likesom din far, og av den bør du alltid kreve alt det arbeide som du makter å gjøre til nytte for de fattige, og andre gode gjerninger, for at du slik må kunne glede deg med meg som brudgom. Da din kropp er forgjengelig, bør du ikke skåne den i denne verden, men behandle den slik at den kan oppstå til et bedre liv i den kommende verden.


For det andre bør du tenke ved deg selv det som en god hustru tenker ved seg selv: «Om min mann elsker meg, har jeg da noen grunn til bekymring? Om han lever i fred med meg, hvem behøver jeg da å frykte? Derfor skal jeg, forat han ikke må vredes mot meg, vise ham heder og alltid være rede til å følge hans vilje.» For det tredje må du tenke i ditt stille sinn at din brudgom er evig og den rikeste av alle og at du med ham skal få evig heder og evige rikdommer. La derfor være å elske det forgjengelige, slik at du skal vinne frem til det som skal evig vare.»



KAPITTEL 39.


EN DJEVEL VISTE SEG VED GUDS DOMSTOL med sjelen til en avdød; den skalv som et skjelvende hjerte. Djevelen sa til dommeren: «Se, for et bytte. Din engel og jeg fulgte denne sjel fra begynnelse til slutt, han for å beskytte den og jeg for å skade den. Vijaget den begge slikjegere gjør, men til sist falt den i mine hender. Jeg var så ivrig og heftig etter å vinne den som en fallende foss, som ikke kan stanses om den ikke møter en hindring. Hindringen er din rettferdighet, men den har ennu ikke vist seg for denne sjels skyld. Derfor eier jeg den ennu ikke sikkert. Jeg attrår den så brennende som et dyr som er fortært av sult, og som av sult kan ete endog sine egne lemmer. Da du er den rettferdige dommer, er det altså du som må felle en rettferdig dom over denne sjel.»


Dommeren svarte: «Hvorfor falt sjelen akkurat i dine hender, og hvorfor var du den nærmere enn min engel?» Djevelen svarte: «Fordi dens synder var flere enn dens gode gjerninger.» Dommeren sa: «Vis meg hva slags gjerninger det var,» Djevelen svarte: «Jeg har en bok som er full skrevet av dens synder.» Dommeren spurte: «Hva heter boken?» Djevelen svarte: «Dens navn er Ulydighet. I den boken er det syv bøker, og hver bok har tre spalter. Hver spalte har mer enn tusen ord. Ingen bok har mindre enn tusen, men noen har mange fler.» Dommeren sa: «Si hva disse bøkene heter, for skjønt jeg vet alt, vil jeg dog at du skal tale, forat din vilje og min godhet skal bli åpenbare for andre.»


Djevelen svarte: «Den første boken heter Hovmod, og i den finnes det tre spalter. Den første handler om åndelig hovmod i tankene, for han hovmodet seg over sitt gode liv; som han trodde var bedre enn andres. Han hovmodet seg også over sin forstand og sine tanker, som efter hans mening var bedre enn andres. Den andre spalten viser at han hovmodet seg over de rikdommer som var blitt ham forunt. Av den tredje fremgår det at han hovmodet seg over sine lemmers velskapthet og over sin fornemme slekt og sine gjerninger. Og i disse tre spalter er utallige ord, slik du selv vet det best. Den andre boken handler om hans begjær. Den hadde tre spalter. Den første var viet hans åndelige begjær, for han trodde ikke at hans synder var så tunge som det ble sagt, og på uverdig vis attrådde han Himmelens rike, det som bare tilkommer den fullkomment rene. Den andre spalte forteller at han begjærte mer i verden enn hva nødvendig var, og at hans vilje bare gikk ut på å opphøye eget navn og egen slekt, slik at han kunne oppfostre sine arvinger og gjøre dem mektige, men ikke til din heder, bare til verdens. Den tredje spalte vidner om at han begjærte verdslig heder og det å stå høyere enn andre. Og i disse spalter er, slik du selv vet det best, utallige ord, de ord hvormed han efterstreber yndest og vennskap og erhvervet seg timelige goder.


Den tredje bok handler om hans misunnelse. Den har tre spalter. Den første handler om misunnelsen i hans sinn, for han mislikte i sitt stille sinn alle dem som hadde mer eller gjorde større lykke enn han selv. Den andre var at han tok av deres eiendeler av ren misunnelse, tok fra dem som hadde mindre enn han og hadde større behov enn han. Den tredje viste at han av misunnelse i det skjulte skadet sin neste ved sine råd og åpenbart, i såvel råd som i gjerning, såvel ved egen kratt som ved sine medhjelperes samt at han egget andre til å gjøre det samme. Den fjerde bok heter Gjerrighet. I den var det tre spalter. Den første handlet om gjerrighet i sinnet, for han ville ikke røpe for andre ting han visste og som andre kunne få trøst eller nytte av, idet han tenkte for seg selv: «Hva nytte får jeg av at jeg gir den eller den dette råd? Hva godt får jeg av at jeg bistår den eller den med råd eller ord? Og så gikk den nødstedte bort fra ham, ikke belært og opplyst, hvilket han meget vel kunne ha blitt, om bare mannen hadde hatt god vilje til å opplyse ham. Den andre spalten viste at når han var istand til å forlike folk som lå i tvist, ville han ikke gjøre det. Og når han kunne trøste bedrøvede, brød han seg ikke om å gjøre det. Den tredje spalten fortalte om hans gjerrighet med egen eiendom, for om han måtte ut med en eneste penning i ditt navn, ble han engstelig og bekymret, men gav gjerne ut hundre for verdens heder.


I disse spalter er utallige ord, som du best vet selv, for du vet alt, og ingenting kan skjules for deg; men ved din makt tvinger du meg til å tale, fordi du vil at andre skal ha gavn av det. Den femte bok heter Dovenskap, og den har tre spalter. For det første var han doven i gjerning, når det gjaldt å gjøre gode gjerninger til din ære og å oppfylle dine bud. Han spilte tid med å hvile sin kropp; kroppens hvile og vellyst var ham nemlig kjærest av alt. For det andre var han doven i tankene, for da din gode ånd inn gav ham anger eller åndelig innsikt, syntes han dette var drepende kjedelig, og han ledet sine tanker bort fra de åndelige tanker, men hver verdslig glede syntes ham behagelig og kjær. For det tredje var han doven i munnen, d.v.s. til å be og til å tale om det, som kunne ha vært til nytte for andre og til din ære, men han var meget ivrig når det gjaldt lettferdig tale. Hvor uendelig mange ord som finnes i disse spalter, det er det bare du som vet.


Den sjette bok heter Vrede. Den har tre spalter. Den første viste at han var vred på sin neste for ting som ikke var til gavn for ham selv: Den andre spalten vidnet om at han i vrede skadet sin neste i gjerning, og endog i vrede berøvet ham hva hans var. Det tredje var at han foruroliget sin neste med vrede. Den syvende bok viste hans usedelighet. Også den har tre spalter. Den første viste at han utgjød sin sæd på vill og utilbørlig måte. For skjønt han var gift og ikke forsyndet seg mot andre kvinner, utgjød han dog sin sæd ved dvelende omfavnelser og andre uanstendige geberder. Han forledet nemlig ikke bare sin hustru til hetere lyst, men lokket ofte ved sine ord også andre til å lytte til og tenke på lettferdige ting. Den tredje spalte viste at han næret sin kropp på lekrerier, idet han lot mange fine retter tilberede for seg til større stimulans for kroppen, for å prises og kalles stor av mennesker. Det finnes mer enn tusen ord i disse spalter. Han satt ved bordet lengre tid enn hva han burde, gav ikke akt på den tid som ble ham forunt, talte på upassende vis og spiste mer enn hva naturen ville. Se, o dommer, nu er min bok slutt. La denne sjel tilfalle meg ved din dorn.»


Dommeren tiet, men barmhjertighetens moder, som før hadde stått lenger borte, nærmet seg og sa: «Min sønn, jeg vil disputere med denne djevel om rettferdighet.» Sønnen svarte henne: «Kjæreste moder, når rettferdigheten ikke nektes djevelen, hvordan skulle den da nektes deg, som er min moder og englenes herskerinne? Du kan alt og vet alt i meg, men du taler for at min kjærlighet skal bli kjent for andre.» Moderen sa nu til djevelen: «Jeg befaler deg, djevel, at du svarer meg på de tre ting jeg nu spør deg om. Skjønt du gjør dette ugjerne, må du dog gjøre det i rettferdighetens navn, for jeg er din herskerinne. Si meg: Kjenner du, mon, alle menneskers tanker?» Djevelen svarte: «Jeg kjenner bare dem som jeg kan bedømme ut fra deres ytre fremtreden og indre disposisjon, samt dem som jeg selv har inngitt dem i hjertet, for skjønt jeg har mistet min verdighet, ble det dog så meget igjen av min fine natur og min visdom at jeg fra et menneskes adferd vil kunne slutte meg til dets sjelstilstand, men menneskenes gode tanker kanjegikke lære å kjenne.»


Da sa den milde jomfru atter til djevelen: «Si meg, du djevel, skjønt du ugjerne gjør det, hva er det som kan utviske skriften i din bok?» Djevelen svarte: «Intet annet enn en ting kan utviske den, og det er kjærlighet til Gud. For den som får denne kjærlighet i sitt hjerte, utviskes straks det som står skrevet om ham i min bok, hvor stor synder han enn måtte være.» Jomfruen sa for tredje gang: «Si meg, djevel, om det finnes noen, som er så uren synder og står så fjernt fra min Sønn at han ikke kan vinne nåden igjen, så lenge han lever i verden?»


Djevelen svarte: «Nei, ingen er så syndig at han ikke kan forbedre seg mens han lever, om han bare vil, for om noen, hvor stor synder han enn er, forvandler sin onde vilje til god, gripes av kjærlighet til Gud og vil holde fast ved den, da kan ingen djevler beholde ham.» Da sa barmhjertighetens moder til dem som stod omkring: «Mot slutten av sitt liv henvendte denne sjel seg til meg og sa: «Du er barmhjertighetens moder og den som forbarmer deg over de elendige. Jeg er uverdig til å be til din Sønn, for mine synder er så tunge og mangfoldige, og ofte har jeg utfordret ham til vrede, idet jeg mer elsket min lyst og verden enn Gud, min Skaper. Derfor ber jeg at du må forbarme deg over meg, for du nekter ikke din barmhjertighet til noen som ber deg om den. Av denne grunn vender jeg meg til deg og lover deg at om jeg får leve, vil jeg forbedre meg og vende min vilje til din Sønn og ikke elske noen annen enn ham. Men fremfor alt sørger og gråter jeg nu over at jeg intet godt har gjort til din Sønns, min Skapers ære. Derfor ber jeg deg, milde frue, forbarme deg over meg, for jeg har ingen annen å ta tilflukt til.»


Med slike ord og med slike tanker kom denne sjel til meg da det led mot slutten. Burde jeg ikke lytte til den? Hvem fortjener ikke å bønnhøres, når han anroper en annen av hele sitt hjerte og med fast vilje til å forbedre seg? Hvor meget mer må da ikke jeg, barmhjertighetens moder, høre dem som roper til meg?» Djevelen svarte: «Om en slik vilje visste jeg intet. Men om det er slik du sier, må du fremlegge det med klare bevis.» Moderen svarte: «Du er ikke verdig at jeg svarer deg, men for at det som her vises skal bli andre til gavn, svarer jeg deg. Elendige, du sa nyss at intet annet enn kjærlighet til Gud formår å viske ut skriften i din bok.»


Og nu vendte jomfruen seg til dommeren og sa: «Min Sønn, la djevelen få åpne sin bok, lese og se om alt står der skrevet fullt ut, eller om kanskje noe er utvisket.» Da sa dommeren til djevelen: «Hvor er din bok?». Djevelen svarte: «I min buk.» Dommeren spurte ham: «Hvor er din buk?» Djevelen svarte: «I hukommelsen, for likesom all urenhet og stank er i buken, så er all ondskap og all urettferdighet i min hukommelse, og det stinker som den usleste stank for deg. For da jeg i mitt overmot falt fra deg og ditt lys, da falt all ondskap på min del, og min hukommelse ble formørket for Guds gode skaperverk, men i denne min hukommelse er alle synderes ondskap skrevet ned.» Da sa dommeren til djevelen: «Jeg befaler deg, djevel, at du ser nøyaktig efter og undersøker i din bok hva som der står skrevet og hva som er utvisket av denne sjels synder, og at du sier det offentlig.»


Og djevelen svarte: «Jeg ser i min bok, men jeg ser at det er skrevet andre ting der enn hva jeg hadde tenkt. Jeg ser nemlig at de syv bøker .er visket ut, og intet står igjen av hva som stod der i min bok; det eneste som synes er at det en gang har stått noe skrevet der.» Nu sa dommeren til den gode engel, som stod hos ham: «Hvor er denne sjels gode gjerninger?» Engelen svarte: «Herre, alt er i din forutviden og din kunnskap: det nærværende, det forgangne og det kommende. Vi vet og ser alt i deg - og du i oss. Men da du vil vise din kjærlighet, tilkjennegir du din vilje for dem det behager deg å tilkjennegi den for. Fra første stund, da denne sjel var forenet med kroppen, var jeg bestandig med sjelen. Jeg skrev endog en bok om sjelens gode gjerninger. Det står i din makt om du vil høre denne bok.»


Dommeren svarte: «Jeg kan ikke dømme før jeg har lest og kjenner både hans gode og hans onde gjerninger. Først når disse, på rettferdig vis, er veiet mot hverandre, skal han, slik rettferdigheten krever, dømmes enten til døden eller til livet.» Engelen svarte: Min bok er hans lydighet, den hvormed han adlød deg. Og i den er det syv spalter. Den første er hans dåp, den andre er hans avholdenhet under fasten og fra ulovlige gjerninger og synder, endog fra kjødets lyst og fristelser. Den tredje spalte er hans bønn og hans gode forsetter til din ære. Den fjerde spalte var hans gode gjerninger i almisser og andre barmhjertighetsgjerninger. Den femte spalte var hans håp til deg. Den sjette var hans tro, hans tro som kristen. Den syvende var hans kjærlighet til Cud.»


Da sa dommeren til den gode engel: «Hvor er din bok?» Engelen svarte: «I beskuelsen av deg og i kjærlighet til deg, herre.» Da sa Maria hånende til djevelen: «Hvordan har du tatt vare på din bok, og hvordan har det seg at det som var skrevet i den, er blitt utvisketr» Djevelen ropte: «Ve! Ve! Du har bedratt meg!» Dommeren sa til sin nåderike moder: «Du har på forstandig vis fått en domsavgjørelse i denne sak, og du har rettmessig vunnet denne sjel.» Djevelen skrek: «Jeg har tapt! Jeg er overvunnet! Men si meg, o dommer, hvor lenge får jeg beholde denne sjel, for de utviskede synders skyld.»


Dommeren svarte: «Jeg skal kunngjøre det for deg, for bøkene ligger oppslått og er lest. Men si meg nu, djevel, enskjønt jeg vet alt, om denne sjel rettelig bør tre inn i himmelen eller ikke. Nu lar jeg deg få innsikt i den sanne rettferdighet.» Djevelen svarte: «Hos deg finnes den rettferdighet at om noen går bort fra denne verden uten dødssynd, skal han ikke hjemfalle til helvedes plager, og at hver og en som har kjærlighet til Gud, med rette skal komme til himmelen. Da nu denne sjel ikke forlot verden i en tilstand av dødssynd, men hadde kjærlighet til Gud, er den verdig til å tre inn i himmelens rike, når den er blitt renset i skjærsilden.»


Dommeren svarte: «Da jeg åpnet din forstand og lot deg se sannhetens og rettferdighetens lys, må du nu i nærvær av dem som det behager meg å gjøre dette kjent for, si hvilken rettferdighet som bør vederfares denne sjel.» Djevelen svarte: «Den må renses slik at det ikke er igjen en eneste flekk på den, for skjønt den vitterlig er dømt til deg, er den dog ennu uren og kan ikke komme til deg før den er lutret. Og da du, dommer, spør meg, spør jeg nu deg på hvilken måte den skal renses, og hvor lenge den skal være i mine hender?» Dommeren svarte: «Det er deg forbudt, Djevel, å gå inn i denne sjel eller sluke den i deg, men du skal rense den til den er blitt helt ren og uten en flekk, for den straff den lider er avpasset efter dens synd. Den syndet trefoldig med syn, trefoldig med hørsel og trefoldig med følelsen. Derfor skal den straffes trefoldig i synet. For det første skal den se sine avskyelige synder. For det andre skal den se deg i din ondskap og i din forferdelige vanskapthet. For det tredje skal den se alle andre sjelers usalighet og forferdelige straff.


Likeså skal den straffes trefold i hørselen. For det første skal den høre forferdelige verop, fordi den ville høre sin egen pris og verdens lyst. For det andre skal den høre djevelens stygge rop og trusler. For det tredje skal den høre forhånelser og uutholdelig elendighet, for den hørte heller og med større glede verdens kjærlighet og yndest enn Guds, og den tjente verden mer nidkjært enn sin Gud. Også i følesansen skal den plages trefold. For det første skal den både innvendig og utvendig brenne i den mest fortærende ild, slik at det ikke finnes den minste flekk på den som ikke er renset i ild. For det andre skal den utholde den strengeste kulde, for den brant i egen lyst men var kold i sin kjærlighet til meg. For det tredje skal den være i djevelens hender, slik at det ikke finnes den aller minste tanke eller det minste ord som ikke skal renses, til den blir som gull, som efter eierens vilje blir smeltet i smeltedigelen.


Da sa djevelen igjen: «Hvor lenge skal denne sjel måtte utholde disse straffer?» Dommeren svarte: «Så lenge som det var dens vilje å leve i verden. Og da den var slik at den gjerne ville leve i sin kropp til verdens ende, skal denne straff vare like til verdens ende. For slik er min rettferdighet at hver og en som har sin kjærlighet til meg, Gud, og av hele sitt hjerte stunder efter å være hos meg og skilles fra verden, han skal få himmelens rike uten straff, for hans nuværende liv er hans prøvelse og renselse. Den som frykter døden for den bitre dødssmertes skyld og for den kommende straff og som gjerne vil leve lenger for å få anledning til å forbedre seg, han skal få en lett straff i skjærsilden. Men den som vil leve helt til dommedag, han skal, selv om han ikke har begått noen synd, likevel, for denne sin vilje til å leve evig, straffes like til dommedag.»


Da svarte den nåderike moder og sa: «Velsignet være du, min Sønn, for din rettferdighet, som rummer all barmhjertighet i seg. Skjønt vi ser og vet alt i deg, må du likevel, til andres lærdom, si hvilket lægemiddel som må anvendes for at en så lang plagenes tid skal bli forkortet og en så grusom ild bli slukket og hvordan denne sjel skal bli frelst ut av djevelens hender.» Sønnen svarte: «Deg kan jeg intet nekte, for du er min barmhjertighets moder, og du fordeler barmhjertighet og trøst til alle. Det finnes tre ting som kan forkorte en så lang pinselens tid, slukke ilden og befri sjelen fra djevelens hender. Det første er at noen tilbakebetaler for den det han urettmessig tok fra andre eller som han rettmessig selv burde ha gitt tilbake til andre, for det er rettferdig at sjelen renses inntil det den har tatt fra andre er tilbakebetalt til siste skjerv, om nu dette skjer ved helgnenes bønner og gode gjerninger, gjennom venners almisser og gode gjerninger eller ved tilbørlig renselse. Det andre er rikelige almisser. Derved slukkes ilden. Det tredje er at mitt legeme ofres på alteret for sjelen, og at mine venner ber for den. Disse tre ting kan frelse sjelen fra de tre straffer.


Barmhjertighetens moder spurte på nytt: «Hva gavn har han nu av de gode gjerninger han gjorde for deg?» Sønnen svarte: «Du spør ikke fordi du ikke vet (for du vet og ser alt i meg), men fordi du vil åpenbare min kjærlighet for andre. Visselig skal ikke det minste ord eller den minste tanke han tenkte til min heder, forbli uten belønning. Alt det han gjorde for min skyld er nu inne i ham, og i hans pine blir dette ham til svalende trøst, og det gjør at han kjenner mindre hete enn han ellers ville ha gjort.»


Derefter talte Moderen til sin Sønn og sa: «Hvordan går det til at denne sjel står her så urørlig, som en som beveger hverken hender eller føtter mot sine uvenner, og endog er levendes» Dommeren svarte: «Profeten skrev om meg at jeg var som et lam, som er stille overfor dem som klipper det. I sannhet, jeg tiet overfor mine uvenner, og derfor er det rettferdig at denne sjel, fordi den ikke aktet på min død, men anså den for noe ringe, nu er i drapsmenns hender, likesom et barn som ikke formår å rope eller verge seg.»


Moderen svarte: «Velsignet være du, min kjæreste Sønn. Du gjør intet uten rettferdighet. Du har sagt tidligere, min Sønn, at dine venner kan hjelpe denne sjel, og du vet meget godt at denne sjel tjente meg på trefold vis. For det første ved avholdenhet, idet den fastet på vigiliene til mine høytidsdager og da utviste avholdenhet i mitt navn. For det andre ved at den leste mine tidebønner. For det tredje fordi den med egen munn sang til min heder. Eftersom altså du, min Sønn, hører dine venner som roper på jord, så ber jeg deg om at du også må høre meg.»


Sønnen svarte: «Den som er mest elsket av sin herre, er den som fortest blir bønnhørt. Og fordi du er meg kjærere enn alt annet, så ønsk hva du vil, og det skal gis deg.» Moderen svarte: «Denne sjel lider tre straffer i syn, hørsel og ytterligere i følelsessansen. Derfor ber jeg deg, kjæreste Sønn, at du må eftergi ham en av straffene i synet, slik at han ikke ser de forferdelige djevlene, men må utholde de to andre straffene, for det krever din rettferdighet, som jeg ikke makter å sette meg imot, ja, det krever din barmhjertighets rettferdighet. For det andre ber jeg at du må eftergi ham en straff i hørselen, slik at han ikke må høre sin skam og vanheder. For det tredje ber jeg deg at du også må eftergi ham en straff i følelsen, slik at han ikke kjenner den verste kulde, en straff som var ham idømt med rette, for han var kold i sin kjærlighet til deg.»


Sønnen svarte: «Velsignet være du, kjære moder. Deg kan intet nektes. La det skje, det som du har ønsket.» Moderen svarte: «Velsignet være du, min kjæreste Sønn, for all din kjærlighet og barmhjertighet.» I det samme øyeblikk viste seg en helgen med en stor hærskare og sa: «Lovet være du, Herre Gud, alles Skaper og dommer. Denne sjel tjente meg fromt i sitt liv på jord, for den fastet til min heder og priste både meg og dine venner som her står, med respekt. Derfor ber jeg deg på deres og mine vegne: Forbarm du deg over denne sjel og gi den for våre bønners skyld hvile og lettelse i dens straff, slik at djevlene ikke får makt til å formørke dens bevissthet.


For i sin ondskap kan de fordunkle dens bevissthet slik at sjelen aldri vil makte å håpe på å få oppleve slutten på sin elendighet eller å oppnå herligheten, (hvis det da ikke behager deg å se til henne i din nåde), og dette er en verre straff for den enn alt annet. Unn den derfor, milde Herre, for våre bønners skyld, i hvilken pine den enn måtte komme, at den må være forvisset om at dens straff skal ta slutt og at den skal oppnå din evige herlighet.»


Dommeren svarte: «Dette er sann rettferdighet, for denne sjel vendte seg ofte bort fra åndelige tanker og betraktninger og til det kroppslige, idet den ville formørke sin samvittighet og ikke fryktet å gjøre meg imot. Derfor er det rettferdig at djevlene nu fordunkler dens bevissthet. Men da dere, mine kjæreste venner, hørte mine ord og fullkommet dem i gjerning, er det ikke riktig å nekte dere noe. Derfor skal jeg gjøre som dere vil.» Da svarte alle helgnene: «Velsignet være du, Gud, i all din rettvisthet, for du dømmer rettferdig og lar intet forbli ustraffet.»


Siden sa den gode engel, som var gitt sjelen som beskytter, til dommeren: «Jeg var med denne sjel helt fra den første stund den var forenet med kroppen, og jeg ledsaget den, ifølge din kjærlighets bud. Den gjorde, iblant, min vilje. Derfor ber jeg deg, Herre: «Forbarm deg over den.» Herren svarte: «Vi skal tenke over dette.» Og så var synet slutt.


FORKLARING


Denne ridder hadde et mildt sinn og var god mot fattige mennesker. Hans hustru gav de rikeligste almisser for hans sjel. Han døde i Rom, slik det i Guds ånd var blitt forutsagt for henne. Sammenlign bok 3, kapittel 12.



KAPITTEL 41.


SØNNEN TALER TIL BRUDEN om en konge i Sverige og sier: «Jeg sa deg at denne konge er et barn, Det kan du forstå av to ting: For det første av hans styremåte, for det andre av hans tallrike hærstyrker. Vant ikke hyrden David over kjempen? Men hvordan? Kanskje ved makt og visdom? Visselig ikke, men med Guds kraft, for om ikke Gud hadde tilintetgjort kjempens djervhet og inngydt mot i guttens sinn, hvordan skulle da gutten ha kunnet gå mot den veldige kjempen?


Og hvordan skulle stenen ha kunnet slå ned en så sterk mann og ha kunnet treffe en så erfaren mann, om ikke Guds kraft hadde vært i stenen? Altså seirer den lett som har Gud til hjelper. Den som har fullkommen tillit til Gud, trenger ikke megen kroppslig styrke, bare tro og kjærlighet. Men verdslige mennesker mener at de seirer ved kroppslig styrke, og at stridens utfall beror på menneskers innsats. Og når de står som seierherrer, tilskriver de dette snarere den menneskelige dyktighet enn Guds kraft, skjønt hverken gode eller onde seirer uten Guds tillatelse og rettferdighet.


For stundom vinner de gode over de onde, og stundom får, tvert imot, de onde seier over de gode, ved Guds hemmelige tillatelse. Og fordi få mennesker vil betrakte Guds tålmodighet og rettferdighet, på grunn av den almindelige glemsel og forsømmelighet, vanhedres Guds kraft, og mennesker prises og opphøyes, som om de var mektige og vant seire ved egen kraft. Jeg sa, ikke uten årsak, at denne konge er et barn. For om et barn ser to epler, av hvilke det ene er helt forgylt utenpå, men helt tomt eller bedervet inni, mens det andre er mindre vakkert i det ytre og helt og friskt inni, da foretrekker barnet det eple som ser vakkert ut, men er råttent inni, for det kan bare bedømme det, hvis ytre det kan se.


Slik gjør denne konge. Det synes ham prektig å kunne dra ut med en hærskare, men han visste ikke og overveiet ikke den elendighet som skjules i hærens indre. Han la ingen vekt på den hungersnød og sorg som måtte følge, og at de ville dra ut, elendige av sult, og komme enda mer elendige tilbake. Tarvelig og dåraktig forekommer det kongen å dra ut med en liten hær, men stor nytte kan ligge skjult i det. Om han drar ut slik, nemlig med ydmykhet og en liten hær, så skal jeg fylle hans tanker med guddommelig innsikt og gi hans kropp guddommelig styrke.


Jeg formår nemlig å gjøre en sterk av den svake, en høy av den ydmyke, en hedret av den foraktede. Si derfor til ham at han ikke skal være redd, men sette sitt håp til meg og gjøre hva han formår med gudelig innsikt og menneskelig fremsynthet. Da vil kjærligheten og den gode vilje rettferdiggjøre ham, om enn den menneskelige klokskap tar slutt.

TILLEGG

GUDS SØNN TALER: «Hver og en som ønsker å besøke de vantros land, bør gjøre fem ting. For det første: lette sin samvittighet ved anger og oppriktig skrifte, aldeles som om han lå for døden. For det andre: legge bort all slapphet i seder og påkledning, og ikke gi akt på nymodens sedvaner, men på de gamle, prisverdige, som ble skapt av hans forfedre. For det tredje må han være villig til å ikke ha noe timelig utover det som er til egen nødtørft og til Guds heder, og om han vet at han selv eller hans foreldre har erhvervet noe med urette, må han være villig til å levere det tilbake, om det er lite eller stort. For det fjerde må han arbeide på at de vantro skal komme til den sanne tro, og han må ikke attrå deres rikdommer, gods eller noe annet, bare det som er til legemets nødtørft. For det femte må han være villig til å dø til Guds ære, men før det må han vise en så prisverdig vandel at han fortjener å nå frem til en dyrekjøpt død.»



KAPITTEL 55.


GUDS MODER TALER: «Da min far og min mor kom sammen efter ekteskapets skikk, gjorde de dette mer av lydighet enn av lyst. Hos dem var kjærligheten til Gud sterkere enn kjødets lyst. Den stund da jeg ble avlet, kan med rette kalles en gylden og dyrebar stund, for alle andre ektefeller kommer sammen av kjødlig vellyst, men mine foreldre kom sammen i lydighet til Guds bud. Ja, i en gylden stund fant min tilblivelse sted, for da begynte alles frelse, og mørket ble byttet bort med lys.


Gud ville nemlig gjøre noe helt uten sidestykke som var skjult for verden, slik som han gjorde med den tørre stav som skjøt skudd. Man vet at min tilblivelse ikke var kjent for alle, for Gud ville at likesom naturlovene og det frivillige valg mellom godt og ondt kom før den skrevne lov som skulle forby alle vildtvoksende drifter, slik behaget det også Gud at hans venner fromt skulle tvile på min tilblivelse og at hver og en skulle vise sin fromhets glød, inntil sannheten skulle stråle frem på den tid som forut var bestemt.



KAPITTEL 58.


MARIA TALER TIL BRUDEN OG SIER: «Jeg talte med deg om mine sorger. Men ikke var den sorg minst, som jeg hadde da jeg flyktet med min Sønn og førte ham til Egypten, da jeg hadde hørt at uskyldige barn ble drept og at Herodes forfulgte min Sønn. Og skjønt jeg visste hva som var skrevet om min Sønn, fyltes dog mitt hjerte av sorg og smerte på grunn av den store kjærlighet, som jeg hadde til min Sønn. Men nu kan du vel spørre om hva min Sønn gjorde hele den tid som gikk forut for hans lidelse. Jeg svarer at han, slik Evangeliet sier, var sine foreldre underdanig og oppførte seg som andre barn, til han ble eldre.


Dog manglet det ikke underverk i hans barndom: Hvordan de skapte ting tjente sin Skaper, hvordan avgudene ble stumme og flere av dem falt om i Egypten da han kom dif, hvordan de vise menn spådde at min Sønn var et tegn på store ting som skulle skje i fremtiden, hvordan englene synlig tjente ham, hvordan det aldri klebet noen urenhet ved ham og man aldri så hans hår ustelt, - alt dette er det ikke nødvendig for deg å vite, da tegnene på hans guddom og manndom er lagt frem i Evangeliene, hvor du og andre oppbygges av dem.


Men da han ble eldre, var han utrettelig i bønn, og lydig gikk han med oss til de foreskrevne fester i Jerusalem og andre steder. Hans utseende og tale var så vindunderlig vakre, at mange som var bedrøvet, sa: «La oss gå til Marias Sønn; hos ham kan vi finne trøst.» Da han vokste i alder og i den visdom han var fylt av fra begynnelsen, arbeidet han dyktig med sine hender og talte i fortrolighet trøstende ord om guddommen med oss, slik at vi stadig var fylt aven usynlig glede. Og når vi var i angst, fattigdom og vanskeligheter, skapte han hverken gull eller sølv til oss, men oppfordret oss til tålmodighet.


Vi ble på vidunderlig vis bevart mot misunnere. Det nødvendige tilfløt oss undertiden fra gode menneskers medlidenhet, undertiden fra vårt eget arbeide, slik at vi hadde det nødvendige til vårt livsopphold, men ikke til overflod, for vi ønsket intet annet enn å tjene Gud alene. Videre talte han fortrolig i sitt hjem med de venner som kom dit, om loven, dens innhold og tegn, eller han disputerte offentlig med de vise, så de ble forundret og sa: «Se, josefs Sønn belærer lærerne; så stor er den ånd som taler i ham.»


Da jeg en gang tenkte på hans lidelse og han så at jeg var bedrøvet, sa han til meg: «Tror du ikke, moder, at jeg er i Faderen og at Faderen er i meg? Ble du beflekket ved min inngang eller led du smerte med min utgang. Hvorfor engstes du da og sørger? Det er min Faders vilje at jeg skal lide døden, og min vilje faller sammen med Faderens. Det som jeg har av Faderen kan ikke lide, men det kjød jeg mottok fra deg skal lide, slik at andres kjød kan bli gjenløst og at andres sjeler kan bli frelst.» Han var også så lydig at når josef iblant sa til ham: «Gjør det eller det», så gjorde han det straks. Slik holdt han sin guddomsmakt skjult, så bare josef ogj eg visste om den. Vi så ofte hvordan et underbart lys strålte om ham, og vi hørte englenes røster synge over hans hode. Vi så også hvordan de urene ånder, som ikke kunne fordrives av de vanlige åndemanere i vår lov, forlot de besatte, når de fikk se at min Sønn var hos dem. Dette, o datter, må du alltid bevare i ditt minne, og du bør oppriktig takke Gud, som gjennom meg har villet gjøre hans barndom kjent for andre.»



KAPITTEL 59.


GUDS MODER TALER: «Såsnart engelen hadde bebudet meg at Guds Sønn skulle fødes av meg og jeg hadde gitt mitt samtykke, kjente jeg noe uvanlig og vidunderlig i meg. Derfor begav jeg meg straks, i dyp undring, på vei til min frenke Elisabeth for å trøste henne, som var med barn og for å tale med henne om det som engelen hadde bebudet meg. Og da hun kom meg imøte ved kilden og vi hadde hilst hverandre med omfavnelser og kyss, gledet barnet seg i hennes liv med selsom og synlig sparking.


Da ble også jeg grepet i mitt hjerte aven uanet jubelfryd, slik at min tunge talte utenkte ord om Gud, og min sjel knapt fattet seg selv av glede. Elisabeth undret seg over den åndens glød som talte i meg, og jeg forundret meg på samme sett over Guds nåde i henne; vi priste begge Gud og var sammen noen dager. Siden begynte den tanke å fylle min sjel at jeg burde oppføre meg fromt, efter at en slik nåde var vederfaret meg, og jeg grunde t over hva jeg skulle svare når jeg ble spurt om hvordan jeg hadde unnfanget og hvem som var far til det barn som skulle fødes, og jeg fryktet også at josef, efter påtrykk fra uvennligsinnede, skulle mistenke meg for å ha begått en urett. Og se, mens jeg tenkte på dette, viste en engel seg for meg, ikke ulik den jeg hadde sett første gang, og han sa: «Vår Gud, som er evig, er med deg og i deg. Frykt derfor ikke, for han skal inngi deg hva du skal tale og lede dine skritt og bestemme hvor du skal være. Han skal på mektig og klokt sett fullbyrde sitt verk med deg.»

Da så josef, som jeg var trolovet meg, forstod at jeg var med barn, ble han forferdet og anså seg selv som uverdig til å bo sammen med meg. Han fryktet og visste ikke hva han skulle gjøre. Men en engel sa til ham i en drøm: «Du skal ikke skille deg fra den jomfru som er deg betrodd, for det du har hørt av henne, er sant. Hun har nemlig unnfanget ved Guds ånd, og skal føde en Sønn, verdens Frelser. Tjen henne derfor trofast, og vær hennes kyskhets vokter og vidne.» Fra den dag av tjente josef meg som sin herskerinne, og jeg ydmyket meg også og tjente ham. Siden var jeg utrettelig i bønn, lot meg sjelden se og gikk meget sjelden ut, annet enn ved spesielt store høytider, men aktet nøye på de bønner og skriftlesninger våre prester fremførte. jeg brukte noen tid til å arbeide med mine hender, og jeg fastet klokt, alt efter det min natur kunne bære i Guds tjeneste.


Det som ble til overs av vår mat, gav vi til de fattige og var tilfredse med det vi hadde. josef tjente meg så ømt, at aldri noe lettferdig ord eller et ord i vrede kom over hans munn, for han selv var ytterst tålmodig i fattigdommen, flittig i arbeidet når det var nødvendig, mild og saktmodig mot dem som spottet, ytterst lydig i min tjeneste, den mest redebone forsvarer av min jomfruelighet mot dem som fornektet den og det mest trofaste vidne om Guds undergjerninger. Ja, han var så død for verden og kjødet, at han ikke lenger lengtet efter noe annet enn det himmelske. Han trodde så fast på Guds løfter at han bestanding sa: «Å, om jeg fikk leve og se Guds vilje fullbyrdet». Han gikk ytterst sjelden til menns sammenkomster og rådslagninger, for hele hans higen var å lyde Guds vilje. Derfor er nu hans ære stor.»



KAPITTEL 62.


MODEREN TALER: «Da jeg en dag, noen år efter min Sønns himmelfart, ble grepet av heftig lengsel efter å komme hjem til min Sønn, så jeg en strålende engel, slik jeg hadde sett det en gang før, og han sa til meg: «Din Sønn, som er vår Gud og Herre, har sendt meg for å forkynne deg at tiden er inne til at du nu, i legemet, skal komme til ham og motta den krone som er gjort rede for deg.» Jeg svarte ham: «Vet du dagen eller timen da jeg skal dra bort fra denne verdenr» Engelen svarte: «Din Sønns venner skal komme og begrave din kropp».


Efter å ha sagt dette, forsvant engelen, og jeg gjorde meg rede til å gå bort, idet jeg, slik jeg pleid de, vandret gjennom alle de steder, hvor min Sønn hadde lidd. Da min sjel en dag var fylt av undring over Guds kjærlighet, ble sjelen, ved denne kontemplasjon, fylt aven slikjubelfryd at den knapt kunne holde det ut, og under slike betraktninger, skiltes min sjel fra kroppen. Men hvor herlige ting min sjel da så, og hvilken heder Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd gjorde istand for den, av hvilken hærskare av engler den ble løftet opp, det vil du aldri kunne fatte, og jeg vil heller ikke si deg det, før din sjel og kropp skal skilles, skjønt jeg har vist deg noe av alt dette i den daglige bønn som min Sønn har inngitt deg. (Sermo Angelicus). Men de som var hos meg i huset da jeg oppgav min ånd, forstod klart, av det selsomme lysskinn, hvilke guddommelige ting som skjedde med meg.


Derefter ble, efter guddommlig tilskyndelse, min Sønns venner sendt dit, og de begrov min sjel i Josaphats dal, og sammen med dem var engler, tallrike som solens stråler, som de onde ånder ikke våget å nærme seg. Femten dager hvilte min begravede kropp i jorden. Siden ble den tatt opp til himmelen aven stor skare engler. Og den tid og time er ikke uten det høyeste mysterium, for i den syvende time skallegemenes oppstandelse finne sted og i den åttende skal sjelenes og legemenes lykksalighet fullbyrdes.


Den første time varte fra verdens skapelse og like til den tid da Loven ble gitt ved Moses, den andre fra Moses og til min Sønns menneskevorden. Den tredje time var den, da min Sønn innstiftet dåpen og mildnet Lovens strenghet. Den fjerde var da han selv preket med ord og best yrket ordene ved sitt eksempel. Den femte time kom da min Sønn ville lide og dø, da han oppstod fra de døde og bekreftet sin oppstandelse ved sikre bevis. Den sjette time var da han for opp til himmelen og sendte den Hellige Ånd. Den syvende blir når han kommer for å dømme, og alle skal stå opp til doms med sine kropper. Den åttende time blir den, når alt det som er lovet og forutsagt, skal fullbyrdes; da skal det råde en fullkommen lykksalighet, da skal man få se Gud i hans herlighet, og de hellige skal stråle som solen, og ingen sorg skal mere være til.»



BOK 7


KAPITTEL 3.


GUDS SØNN TALER: «Ettersom menneskene forsmådde å lyde Gud, er det nødvendig at de lyder mennesket, sin likemann. Og fordi kongen av Gud er utpekt til å dømme og styre rettferdig, er det rimelig at han hedres og fryktes av sine undersåtter. For at kongen altså skal kunne skilles ut fra alle andre, er det nødvendig at han har en spesiell drakt, som er mer hederverdig enn andres. For likesom kongens heder består i rettferdighet og rett dom, er kongens glans og ære folkets heder. Derfor tilstedes det kongen å ha en hederverdig og respektinngydende drakt.


Når han bærer den, må han ikke hovmode seg over at Gud lar ham bære den, men han må ydmyke seg og tenke over sitt embedes bør og byrde. På disse dager har kongen lov til å bære krone på hodet: Juledag, trettendedag, påskedag, Kristi himmelfartsdag, den dag da min jomfruelige moder ble tatt opp til himmelen, korsets opphøyelsesdag og alle helgners dag, samt på alle de dager han skal holde ting eller gi ridderslag.


For likesom hele den himmelske hærskare frydes på helligdagene for mitt jordiske liv og på mine helgeners høytidsdager på grunn av mine velgjerninger, bør de rettferdige på jord glede seg over kongens rettferdighet, som betegnes ved kronen. Og hele den himmelske hærskare gleder seg over en rettferdig konges belønning.



KAPITTEL 5.


GUDS SØNN TALER TIL BRUDEN: «Det står skrevet om en konge som ikke fikk sove, at han lot lese for seg annaler og krøniker. Likeså bør den konge som du ber for og som er meget ung av år, la helgnenes gjerninger og eksempler og tapre menns bedrifter lese opp for seg, for derved vendes hans sinn til Gud og han lærer hvordan han kan avbryte rikets styre med ærbar avspenning. Dessuten skal jeg sende ham to av mine venner, som skal være som mødre for ham. Av den ene skal han få melk og brød og av den andre vin og lægemidler.


Den første skal kunngjøre for ham i hvilke henseender han synder, hvordan han skal råde bot på sine forseelser, hvordan han skal få trøst i bedrøvelsen, og hvordan han kan formilde meg, når han har utfordret meg. Av den andre skal han få visdom når det gjelder vanskelige ting, løsning på hemmelige gåter og klokskap til å styre og forsvare sitt rike. Om han lystrer disse, skal han vinne Guds og menneskers yndest. Dog skal han ikke lyde disse to slik at andre rådgivere forsmås, men han må, sammen med rådene fra disse to, høre mange andre råd og velge det beste efter grundig overveielse.»



KAPITTEL 13.


JOMFRU MARIA TALER til den hellige Birgitta og sier: «Jeg vil fortelle deg hva jeg gjorde med din sønn Karls sjel, da den ble skilt fra kroppen. Jeg gjorde som den kvinne som står hos barselskvinnen og hjelper barnet, så det ikke drukner i blodstrømmen eller kveles i den trange åpning, som det kommer ut gjennom, og som også passer på at barnets uvenner, om slike er i huset, ikke får drepe det.


På samme måte gjorde jeg. Jeg stod nemlig hos denne din sønn Karl kort før han oppgav ånden, forat han ikke skulle ha den kjødelige kjærlighet så sterkt i sitt minne og ikke av den grunn skulle tenke eller tale noe som var vederstyggelig for Gud eller unnlate noe som behager Gud eller til sin sjels skade skulle gjøre noe som stred mot Guds vilje. Jeg hjalp ham endog i den trange åpning, nemlig ved sjelens utgang fra kroppen, så at han ikke skulle lide tung dødskval og derved kanskje bli utålmodig eller kanskje fortvile og glemme Gud i dødens stund.


Jeg beskyttet også sjelen mot dens dødsfiender, nemlig djevlene, slik at ingen av dem fikk røre den; såsnart den forlot kroppen, tok jeg den i min varetekt og i mitt forsvar, og da flyktet øyeblikkelig hele djevelskaren, som i sin ondskap ville sluke og evig pine den. Men hvordan det efter samme Karls død ble holdt dom over hans sjel, det skal vises deg når det behager meg.»


Andre åpenbaring om det samme: Efter noen dager viste Jomfru Maria seg igjen for Birgitta, mens hun våket i bønn. Hun sa da: «Ved Guds godhet er det nu tillatt deg å se hvordan det ble holdt dom over overnevntes sjel efter at den hadde forlatt kroppen. Det som da skjedde på et øyeblikk for Guds ufattelige majestet, det skal utførlig vises deg med avstand i tid og i kroppslig lignelse, slik at din forstand makter å fatte det. I samme stund så fru Birgitta at hun var blitt forflyttet til et stort og skjønt palass, der den Herre Jesus Kristus satt til doms, kronet som keiser, omgitt aven utallig skare av tjenende engler og helgner. Ved siden av ham stod hans høyt ærverdige moder, som lyttet oppmerksomt til dommen.


Foran dommeren syntes det å stå en sjel, redd og bevende, naken som et nyfødt barn og likesom helt blind, slik at den ikke så noe, men i sin bevissthet dog forstod hva som ble sagt og gjort i palasset. En engel stod på høyre side og dommeren ved siden av sjelen og en djevel på venstre side, men ingen av dem kom helt bort til sjelen eller berørte den. Da ropte djevelen og sa: «Hør, du allmektige dommer! Jeg klager for din domstol over en kvinne, som både er min herskerinne og den moder som du elsker så høyt at du har gitt henne makt over himmel ogjord og over alle oss ånder i avgrunnen.


Hun har nemlig gjort meg urett i det som angår denne sjel, som her står. Ifølge rettferds fordringer burde jeg, såsnart denne sjel hadde forlatt kroppen, ha fått legge beslag på den og i egen person ha fått føre den frem for din domstol. Men se, du rettferdige dommer, denne kvinne, din moder, tok sjelen i sine hender nesten før den hadde fløyet ut av mannens munn, tok den i sitt sterke forsvar og førte den så til din dornstol.»


Da svarte Jomfru Maria, Guds moder slik: «Lytt, djevel, til mitt svar! Da du var blitt skapt, forstod du den rettferdighet, som fra evighet av og uten begynnelse var hos Gud, og du hadde endog fri vilje til å gjøre det som behaget deg mest. Og skjønt du foretrakk å hate Gud fremfor å elske ham, forstår du alltid meget vel hva som bør skje ifølge rettferdigheten. Jeg sier deg altså at det snarere tilkom meg enn deg å føre denne sjel frem for Gud, den sanne dommer. For da denne sjel var i kroppen, hadde den stor kjærlighet til meg og tenkte ofte i sitt hjerte på at Gud hadde verdiget å gjøre meg til sin moder og opphøye meg over all skapning. Dermed begynte den å elske Gud med så stor kjærlighet at den sa i sitt hjerte: «Jeg gleder meg så over at Gud har sin moder, jomfru Maria, mer kjær enn alt annet, og over at det ikke finnes noen skapt ting eller noen kroppslig glede i denne verden som jeg vil ta i bytte for denne glede, som jeg setter høyere enn all jordisk fryd.


Om det var mulig at hun, i den aller minste henseende, kunne fjernes av Gud fra den verdighet hun har, da ville jeg heller la meg piske evig i avgrunn ens dyp. Inderlig takksigelse og evig ære være Gud for den velsignede nåde og den ubegrensede ære han har forunt sin høyverdige moder. Se nu, djevel, hva synes deg nu være mest rettferdig, enten at hans sjel, forsvart av meg, kommer frem for Guds domstol eller overlates i dine hender for å pines ubarmhjertig?»


Djevelen svarte: Jeg har ingen rett til å fordre at denne sjel, som har elsket deg mer enn seg selv, skal falle i mine hender før dom er felt. Men skjønt du, ifølge all rettferdighet, har vist sjelen denne nåde, så døm dog efter dens gjerninger, slik at den efter dommen kan falle i mine hender for å pines. Nu, dronning, spør jeg deg hvorfor du jaget alle oss demoner bort fra hans kropp, da sjelen skulle forlate den slik at ingen av oss kunne inngi ham skrekk eller innjage frykt i ham?»


Jomfru Maria svarte: «Det gjorde jeg for den brennende kjærlighets skyld som han hadde til mitt legeme og for den gledes skyld som han kjente over at jeg er Guds moder. Derfor utvirket jeg av min sønn den nåde at ingen ond ånd fikk nærme seg ham, hvor han enn var, ja, ikke engang der han nu er.» Derefter talte djevelen til dommeren og sa: «Jeg vet at du er selve rettferdigheten og makten. Du dømmer ikke mer urett mot en djevel enn mot en engel. La altså denne sjel tilfalle meg! Med den kunnskap jeg fikk da du skapte meg har jeg skrevet opp alle dens synder, og med den ondskap jeg hadde da jeg falt ned fra himmelen, har jeg bevart dem. For så snart denne sjel nådde frem til skjels år og alder og fullt forstod at det den gjorde var synd, da drog dens egenvilje den til heller å ville leve i verdslig hovmod og kjødelige nydelser enn å stå imot slikt.»


Engelen svarte: «Såsnart hans moder forstod at hans vilje var rettet mot synd, kom hun den til hjelp med barmhjertighetsgjerninger og daglige bønner, for at Gud måtte forbarme seg over ham og for at han ikke skulle fjerne seg fra Gud, og for disse gjerninger av hans egen mor fikk han frykt for Gud slik at han, såsnart han hadde falt i synd, ilte til skrifte.» Djevelen svarte: «Det tilkommer meg å fortelle om hans synder.» Og han skulle til å begynne, men i samme øyeblikk begynte han å rope og søke nøye i seg selv, både i hodet og alle lemmer som han syntes å ha. Og man så ham skjelve så lang han var, og i sin store bestyrtelse ropte han: «Ve meg, elendige! Nu er mitt lange arbeide til ingen nytte. Ikke bare er nu selve teksten tilintetgjort og glemt, men forbrent like til det materialet det var skrevet på. Materialet betyr de tilfeller da han syndet og dem husker jeg nu like lite som de synder, som ble skrevet opp på det.»


Engelen svarte: «Dette er det hans moders tårer og lange arbeide og mange bønner som har forårsaket. Den medlidende Gud hørte denne klage og gav henne denne nåde, at han for hver ny synd han begikk, fikk anger, slik at han ydmykt skriftet av kjærlighet til Gud. Derfor er disse glemt og strøket fra din hukommelse.» Djevelen svarte at han ennu hadde en sekk full av skrifter, d.v.s. de botsøvelser som denne ridder hadde tenkt å gjøre for sine synder, men som han likevel hadde forsømt. «Derfor tilkommer det meg», sa han, «å pine ham, helt til det er øvet bot for alle synder som denne ridder ikke brød seg om å rette på i sitt liv.»


Engelen sa: «Åpne sekken og begjær dom over de synder, som det tilkommer deg å pine sjelen for.» Da ropte djevelen som en gal: «Jeg er plyndret for all min makt. Nu er ikke bare sekken røvet fra meg, men også de synder som den er fylt med. Sekken, der jeg la alle de grunner jeg hadde til å straffe ham, var hans dovenskap, for av dovenskap lot han være å gjøre mange gode ting.» Engelen svarte: «Hans moders tårer har plyndret deg, revet sekken opp og ødelagt skriften, for så inderlig behaget hennes tårer Gud.»


Djevelen sa: «Ennu har jeg noe å legge fram, nemlig hans tilgivelige synder.» Engelen svarte: «Han fikk vilje til å dra på valfart, bort fra sitt fedreland, han besøkte, med mangfoldig møye, hellige steder og gjennomførte dette og oppførte seg slik at han var verdig til å vinne den hellige Kirkes avlat. Ved å forbedre seg efter sine synder ønsket han å formilde Gud, sin Skaper. Derfor er alle de tilfeller som du har sagt at du har skrevet opp som synder, tilgitt ham.» Engelen sa: «Rekk ut tungen og vis meg skriften.»


Djevelen jamret seg høyt og ropte som en gal: «Ve meg! Jeg har ikke ett eneste ord å si, for min tunge er skåret av ved roten, og alle dens krefter er borte.» Engelen svarte: «Dette har hans moder utrettet ved sine utrettelige bønner og sin møye, for hun elsket hans sjel av hele sitt hjerte. For hennes kjærlighets skyld behaget det Gud å tilgi ham alle de tilgivelige synder som han hadde begått fra barndommen av og like frem til sin død, og derfor tror din tunge at den har mistet sine krefter.» Djevelen svarte: «Ennu er det en som jeg har gjemt godt i mitt hjerte, og den kan ingen stryke ut. Det er at han erhvervet noe med urette og ikke tenkte på å levere det tilbake.»


Engelen sa: «For alt slikt har hans moder gjort fyldest med sine almisser, bønner og barmhjertighetsgjerninger, slik at rettferds strenghet forvandles til mild barmhjertighet, og Gud ga ham fullkommen vilje til ikke å spare eget gods, men, såvidt det var mulig, å gjøre fullstendig opp med den han hadde tatt noe fra, med urette. Denne vilje tok Gud for fullbyrdet gjerning, da han ikke fikk leve lenger. Nu tilkommer det hans arvinger å gjøre opp for slikt, så godt de kan.»


Djevelen innvendte: «Da jeg altså ikke har makt til å straffe ham for hans synder, bør jeg dog ha lov til å tukte ham, fordi han ikke øvet gode gjerninger og dyder, da han var frisk av både kropp og sjel. Dyder og gode gjerninger er nemlig de skatter, som han burde føre med seg til et slikt rike som Guds ærefulle rike er. Tillat meg altså å erstatte med pinsler det han ikke gjorde av gode gjerninger.» Engelen svarte: «Det står skrevet at til den som ber, skal det bli gitt, og for den som iherdig banker på, skal det bli lukket opp. Hør altså, du djevel: Hans moder har i mer enn tredve år med kjærlige bønner og fromme gjerninger iherdig banket på barmhjertighetens dør for ham og hun har utgydt mange tusen tårer, for at Gud i sin nåde skulle inngyte ham sin Hellige Ånd i hans hjerte og lede hennes bønner inn i hans hjerte, slik at han med glede i sitt sinn skulle bruke sitt gods, sin kropp og sin sjel i Guds tjeneste.


Dette var det Gud som gjorde, for denne ridder ble så brennende i sin ånd at det ikke behaget ridderen å leve for annet enn for å følge Guds vilje. Og se, da Gud var blitt anropt så lenge, inngjøt han sin velsignede ånd i ridderens hjerte, og Guds jomfruelige moder gav ham av sin kraft det han selv manglet av åndelige våpen og rustning, som tilkommer de riddere som skal tre inn i himmelens rike, til den høyeste hersker. De helgener i himlenes rike som denne ridder elsket spesielt mens han levet, skjenket ham trøst med sine fortjenester. Han samlet selv en skatt, slik de pilegrimer gjør, som daglig bytter ut det forgjengelige gods mot evige rikdommer, og fordi han gjorde det, fikk han ny glede og heder, og særskilt for den brennende lengsel han hadde efter å valfarte til den hellige stad Jerusalem og for at han så ivrig attrådde (om han bare hadde kunnet det) å våge livet i krig for at det hellige land igjen skulle komme under de kristnes herrevelde og Herrens ærerike grav skulle holdes i tilbørlig respekt. Derfor har du, djevel, ingen rett til å oppveie det som han selv ikke fikk fullbyrde.»


Djevelen svarte: «Ennu mangler han kronen. Gjerne skulle jeg sørge for at han aldri får den heller.» Engelen svarte: «Det er visst og sant at alle, som reddes fra helvede ved oppriktig å angre sine synder og bringer sin vilje i overensstemmelse med Guds vilje og av hele sitt hjerte elsker Gud, de skal vinne Guds nåde. Det behager endog Gud å gi dem krone av sitt velsignede menneskelegemes seierskrone, om de bare blir renset ifølge rettferds krav. Derfor har du, djevel, intet med hans krone å bestille.» Da djevelen hørte dette, ropte han høyt, hylte i utålmodighet og sa: «Hele min hukommelse er tatt fra meg. Jeg husker ikke lenger hva denne ridders vilje fulgte meg i, og - dette er enda mer besynderlig - jeg har til og med glemt hvilket navn han bar på jord.» Engelen svarte: «Vit at han nu, i himmelen, kalles «tårenes sønns»». Djevelen ropte høyt og sa: «Å, for en forbannet purke hans mor er, som hadde så diger en buk at meget, meget vann kunne rummes der, og alt rum der var fylt av tårenes vann. Måtte hun være forbannet av meg og av alle som følger meg.» Engelen svarte: «Din forbannelse er Guds heder og alle hans venners velsignelse.»


Da talte dommeren Kristus og sa: «Gå bort, djevel, du min fiende.» Siden sa han til ridderen: «Kom, du min utvalgte.» Og straks flyktet djevelen bort. Da bruden så dette, sa hun: «O, evige og umålelige kraft, Jesus Kristus, Gud og Herre, det er du som inngyder hjertene alle gode tanker, bønner og tårer. Du skjuler dine nådegaver for oss og gir oss evig, ærerik belønning for dem. Deg være heder, tjeneste og takksigelse for hva du har skapt. O, milde Gud, du er meg aller kjærest, kjærere for meg enn kropp og sjel.» Engelen talte da til den sanne Kristi brud og sa: «Du skal vite at dette syn ble vist deg av Gud, ikke bare til din egen trøst, men også for at Guds uvenner skal forstå hvor meget han verdiges gjøre, forårsaket av sine venners bønner, tårer og arbeide, når de i kjærlighet ber og arbeider for andre med iherdighet og god vilje. Vit også at denne ridder, din sønn, ikke hadde fått sådan nåde om han ikke fra sin barndom av hadde hatt vilje til å elske Gud og hans venner og til å forbedre sitt liv efter alle syndefall.»



KAPITTEL 15.


DA JEG SØRGET OG GRÅT PÅ GOLGATA, så jeg min Herre, naken og hudflettet, bli ført bort av jødene for å korsfestes. De holdt nøye vakt over ham. Jeg så også at det var hugget et hull i berget, og at bødlene rundt om var beredt til å gjøre sitt grusomme verk. Men Herren vendte seg til meg og sa: «Pass nøye på, for i denne bergsprekk var korsets fot festet i min lidelses tirne.» Og jeg så straks hvorledes jødene omhyggelig festet hans kors i bergsprekken med treplugger, som ble slått ned med sterke hammerslag, slik at korset skulle stå sikkert og ikke falle.


Da korset var forsvarlig festet på dette vis, la de treplanker rundt det sted hvor hans føtter skulle spikres fast. Slik kunne både han og bødlene gå opp disse trappetrinn, og bødlene kunne stå der senere, når de korsfestet ham; dette var praktisk for dem. Så gikk de trinnene opp og førte ham frem under voldsom hån og hujing, og han gikk villig med som et saktmodig lam, som føres bort for å slaktes.


Da han stod på det øverste trinn, rakte han straks sin arm ut - frivillig og uten tvang - åpnet sin høyre hånd og la den på korset. De ville plageånder korsfestet den med uhyggelig grusomhet, gjennomboret den med en nagle på det sted benet var fastest. Siden trakk de - ved hjelp av et tau - hans venstre hånd ut med voldsom kraft og naglet den fast til korset på lignende vis. De tøyet hans kropp voldsomt ut på korset, la det ene ben over det andre og festet så de samlede føtter til korset med to nagler. Så hårdt tøyet de ut hans høyt hedrede lemmer på korset at nesten alle årer og senere brast.


Tornekronen, som de tok bort fra hodet før de korsfestet ham, satte de nu igjen på hans høyt hellige hode, og den stakk hans hederverdige hode så hårdt at hans øyne straks ble fylt av blodet som rant, hans ører ble stoppet til og hans ansikt og skjegg ble likesom overgydt og farvet av hans rosenrøde blod. Bødlene og krigsmennene tok så trappetrinnene fort bort, og korset stod igjen der, ensomt og høyt, og min Herre var korsfestet på det. Da jeg nu, fylt av sorg, betraktet deres grusomhet, fikk jeg se hans sønderknuste mor ligge på marken, likesom skjelvende og halvdød.


Johannes og hennes søstre trøstet henne, der de stod ikke langt fra korset, på høyre side. Den nye smerte jeg da kjente, nemlig medlidenhet med Kristi allerhelligste Moder, grep meg så dypt at det var som om et skarpt sverd trengte inn i mitt hjerte med grenseløs lidelse. Omsider stod hun opp, hans sørgende Moder, likesom nummen i kroppen og så på sin Sønn. Hennes søstre holdt henne oppe, og hun stod der, fullkomment lamslått av sin sorg, ja, som en død, gjennomstukket av smertens sverd.


Da hennes sønn så henne og sine andre venner gråte, overlot han henne med sorgfull røst til Johannes, og det fremgikk såvel av hans bevegelser som av hans røst at hans hjerte - av medlidenhet med Moderen - var gjennomboret aven uendelig smertes hvasse pil. Hans skjønne og kjære øyne virket nu halvdøde, munnen var halvåpen og blodig, hans ansikt blekt og innsunket, nesten blålig og dekket av blod, og hele kroppen var blå blek og meget svekket av det stadige blodtap.


Huden og det jomfruelige kjød i hans høyt hellige legeme var så fine og tynne at det straks fremkom blå merker efter det minste slag. Iblant forsøkte han å strekke seg på korset, som følge av den overmåte bitre kval han led under den voldsomme, heftige pine. For iblant steg smerten fra hans gjennomstukne lemmer og brustne årer helt opp til hjertet og pinte ham i det mest kvalfulle martyrium, og slik ble hans dødskamp forlenget under tung og uhyggelig bitter lidelse. Ute av seg over denne forferdelige kval og døden nær ropte han til Faderen med høy og sorgfull røst og sa: «O, Fader, hvorfor har du forlatt meg?»


Da var hans leber bleke, tungen var blodig, og den innsunkne maven lå likesom klebet til ryggen, som om han ikke hadde innvoller, Igjen ropte han i den bitreste pine og angst: «Fader, i dine hender overgir jeg min ånd.» Så hevet han hodet litt, men det sank straks ned, og så oppgav han ånden. Da hans Moder så dette, skalv hun i hele kroppen av uendelig sorg og bedrøvelse, og hun ville ha falt om, om ikke de andre kvinnene hadde holdt henne oppe. I samme øyeblikk sank hans hender, på grunn av kroppens store tyngde, noe ned fra de steder hvor naglene hadde gjennomboret dem, og således ble kroppen holdt oppe av de nagler som føttene var festet til korset med. Fingre, armer og hender var tøyet mere ut enn før. Hans skuldre og rygg var hårdt presset mot korset.


Da ropte jødene som stod omkring, hånlige ord til hans Moder. Noen sa: «Maria, nu er din sønn død.» Andre talte hånlige ord. Mens nu folkemengden stod rundt om, kom en mann løpende i største raseri og stakk en lanse så heftig i hans side at den nesten kom ut igjen på kroppens andre side. Da lansen ble trukket ut av kroppen, kom det straks en fossende blodstrøm ut av såret og lansespissen og en del av skaftet var røde og blodfarvede da de ble trukket ut av kroppen. Da hans Moder så dette, skalv hun og gråt bittert, slik at det tydelig syntes på hennes ansiktstrekk og bevegelser at hennes sjel da ble gjennomstukket av sorgens hvasse sverd.


Siden gikk folkemengden derfra, og noen av Herrens venner tok ham ned. Hans milde Moder tok ham i sine hellige armer der hun satt og la ham på fanget, såret, sønderrevet og blåblek som han var. Dypt bedrøvet tørket hun hans kropp og dens sår med sitt linklede, kysset hans øyne og lukket dem og svøpte ham i et rent klede. Så førte de ham bort under høylydt gråt og klage og la ham i graven.



KAPITTEL 21.


DA JEG BEFANT MEG VED HERRENS KRYBBE i Betlehem, fikk jeg se en meget vakker, fruktsommeligjomfru, kledd i hvit kappe og en tynn kjole, som klart lot meg se hennes jomfruelige skikkelse. Hennes moderliv var fullt og sterkt svulmende, for hennes nedkomsts tid var inne. Sammen med henne var en meget ærverdig og gammel mann, og de hadde både en okse og et asen med seg. Da de kom inn i grotten, bandt den gamle oksen og asenet ved krybben og gikk ut og kom tilbake til jomfruen med et tent lys, som han festet i veggen. Siden gikk han ut igjen, for han skulle ikke selv være til stede ved forløsningen.


Jomfruen tok skoene av føttene, tok av den hvite kappe hun bar, drog sløret av hodet og la plaggene ved siden av seg. Så hadde hun bare kjolen på, og hennes underskjønne, gullglitrende hår lå utbredt over skuldrene. Hun tok frem to små plagg av lin og to ullplagg, meget rene og fine, som hun hadde bragt med seg for å svøpe det ventede barnet i, og dertil to andre små plagg av lin til barnets hode, og hun la disse barneplagg ved siden av seg, for å kunne bruke dem når hun trengte dem. Da alt var ordnet, falt j omfruen i ærbødighet på kne for å be, og vendte da ryggen mot vuggen, men løftet hodet mot himmelen i østlig retning.


Med hevede hender og blikket festet på himmelen stod hun likesom i betrakteIse og henrykkelse, beruset av guddommelig glede. Mens hun slik var fordypet i bønn, så jeg barnet røre seg i hennes liv, og i samme stund, ja, på et øyeblikk, fødte hun sin Sønn, fra hvem det utgikk et lys så strålende at ikke engang solen kunne samenlignes med det. Det vokslys som den gamle hadde satt inn, spredte intet lys, for den guddommelige stråleglans slukket vokslysets materielle skinn. Og så fort og så øyeblikkelig var denne fødsel at jeg ikke kunne iaktta eller skjelne hvorledes og med hvilken legemsdel jomfruen fødte. Jeg så dog straks det herlige barn ligge nakent og klart skinnende på marken. Dets hud var helt lyteløs og fri for all urenhet. Jeg så også efterbyrden ligge innsvøpt og meget vakker ved siden av barnet.


Og jeg hørte klart tonende englesang av vidunderlig skjønnhet. Jomfruens liv, som før fødselen hadde vært sterkt svulmende, trakk seg nu sammen, og hennes kropp syntes å være spinkel og aven sjelden skjønnhet. Da hun kjente at hun hadde født, tilbad hun gutten med dyp respekt og ærbødighet, med bøyet hode og foldede hender, og hun sa til ham: «Vær velkommen, min Gud, min Herre, min Sønn.»


Da begynte gutten å gråte og likesom skjelve av kulde og for det hårde gulvets skyld, der han lå, og han vendte seg sakte, strakte alle lemmer ut og søkte sin Moders varetekt, og moren tok ham i sine armer; trykket ham til brystet og varmet ham på kinn og bryst med stor glede og moderlig medfølelse. Sittende på gulvet la hun sin Sønn på fanget og grep med fingrene varsomt rundt navlestrengen, som straks ble skåret over uten at væske eller blod trengte ut. Straks begynte hun å svøpe ham inn omhyggelig, først i lin- og siden i ullklærne, og så svøpte og lindet hun kropp, ben og armer sammen med snorer, som var festet i det ytterste ullplaggets fire hjørner. Siden svøpte hun barnets hode i de to linkleder, som hun hadde for hånden til dette bruk.


Da dette var gjort, kom den gamle inn, falt på kne på gulvet og tilbad gutten og gråt av glede. Og ved forløsningen skiftet ikke jomfruen farve og ble ikke syk eller mistet sine krefter, slik det pleier skje med andre barselkvinner; det eneste som skjedde, var at hennes liv trakk seg sammen til den tilstand det hadde hatt før gutten ble unnfanget. Så stod hun opp med barnet i armene, og hun og Josef la ham i krybben, bøyet kne og tilbad ham i usigelig fryd og glede.



BOK 8


KAPITTEL 2.


(KRISTUS TALER). «Jeg er sann konge, og ingen uten jeg er verdig å kalles konge, for fra meg stammer all ære og makt. Det var jeg som dømte den første engel, som falt for sitt hovmods, sitt onde begjærs og sin misunnelses skyld. Det var jeg som dømte Adam og Kain, ja, hele verden, da jeg for menneskenes synders skyld, sendte syndfloden. Det var også jeg som lot Israels folk komme i fangenskap og som, underfullt, befridde det fra fangenskapet med tegn og under.


I meg er all rettferdighet; den har vært hos meg uten begynnelse og skal forbli der uten ende. Og aldri noensinne forminskes min rettferdighet, nei, den forblir hos meg, evig sann og uforanderlig. Og da nu Sveriges konge ydmykt spør deg hvordan han skal opptre rettferdig og klokt i sitt styre, vil jeg kunngjøre for ham ti ting som han skal gjøre: Det første bud er at han avskjediger de rådgivere som er ærgjerrige og vinningslystne, hvis tunge er dobbel og svikefull og hvis øyne har svakt syn i åndelige ting. Istedet må han velge slike som ikke selger rettferdigheten for penger, som blyges for løgn og smiger, som elsker Gud høyere enn det kjødelige og som har medlidenhet med sin nødstedte neste.


Det andre bud er at jeg vil at kongen selv må gi bidrag til ditt kloster, hvis regel jeg selv har diktert. Det tredje bud er at han skal sende sine vasaller og tjenere til hedenske land, der den katolske tro og kjærlighet kan vokse. For hans vasaller ble drept i staden København, fordi han eftertraktet en del av et annet kristent rike. Det fjerde bud er at kongen selv daglig skal lese min Moders, den hellige jomfrus, tidebønner. Men om han har rettsutøvelse eller andre viktige plikter å ivareta, da kan han sløyfe tidebønnen om dagen. Han må også hver dag høre to privatrnesser eller en høymesse, og hver dag må han fem ganger huske på mine fem sår, som jeg utholdt for ham på korset.


Det femte bud er at han skal faste på vigiliene til min moders og til de helgeners festdager, som er innstiftet av den hellige Kirke. Fredagene må han faste på fisk, og lørdagene, om han vil, på melkemat; førtidagers-fasten må han iaktta efter landets skikk. Men i sin faste må han passe på at han er måteholden og behersket, slik at han ikke blir sløv når han skal treffe avgjørelser eller er slapp og tankeløs i de dommer han skal avsi, på grunn av utidig faste, uklok nattevåk og lange bønner. Om hans arbeide vokser, må han istedet følge min Kirkes lederes råd, makt og forordning.


Det sjette bud er at han skal gi hver tiende penning, som tilkommer det kongelige skattkammer, som en almisse til de fattige. Og om han av kjærlighet til meg vil gi noe ut over dette i fromhet, da skal visselig hans lønn bli enda større. Det syvende bud er at han hver fredag skal ta imot tretten fattige og vaske deres føtter, samt at han egenhendig gir dem mat og penger, såfremt han ikke befinner seg på reise, for da kan han la slikt være. Hver fredag, når han sitter i ro på sin kongsgård, må han være helt fri, og lytte til sine undersåtters, rikets almues, klagemål.


Og da må han i tillegg undersøke om hans embedsmenn, dommere og lensmenn, samt de kongelige skatte- og inntektskrevere, har vært trofaste og forvaltet sine embeder rettelig. Det åttende bud er at kongen selv må være klok når han gir sine gaver og ikke gi en så meget at han må være knipen mot en annen. Og om han vil belønne en rikeligere enn andre for hans hederlige vandel og for hans store innsats, må han gjøre dette efter moden overveielse og med samvittighetsfull omhu, slik at ingen får anledning til å beskylde kongen for urettferdighet eller til å murre mot ham. Intet er nemlig så klanderverdig hos høye herrer som for stor gavmildhet eller gjerrighet.


Og intet pryder kongen mer enn det å herske høvisk og å belønne med kjærlighet dem som arbeider i hans tjeneste. Kongen kan også skjenke gaver til utlendinger som holder fred med hans rike og som lider nød, men han må gjøre dette på slik måte at hans egne embedsmenn og undersåtter ikke glemmes. Det niende bud er at kongen ikke må bryte Guds lov eller innføre nye sedvaner som strider mot lovlig hevd og heller ikke selvrådig bestemme og dømme slik det faller ham inn, men med rettferdighet gjøre alt ifølge Guds rikes lov.


Det sømmer seg nemlig ikke for kongen å befale meget og utføre intet, å forlate rettferdigheten og herske med grusomhet. Det tiende bud er at kongen gjennom sine gjerninger skikker seg slik at han ansees for å være kongenavnet verdig, idet han unngår all vinningslyst og oppriktig elsker ydmykhet, for så meget høyere som kongen står over alle andre, så meget ydmykere må han være overfor Gud, fra hvem alle makt kommer, For i sin dom skal Gud kreve like strengt regnskap av kongen, som av folket.»



KAPITTEL 4.


GUDS SØNN TALER TIL BRUDEN OG SIER: «Jeg har tidligere meddelt kongen noen trappetrinn, på hvilke han kan stige opp til det himmelske. Ja, om han nøyaktig følger og iakttar dem, kan han stige opp til himmelen med like stor letthet som den som fører et kontemplativt liv. Nu vil jeg imidlertid gi kongen ti råd: Det første er at han ikke skal sitte til bords alene, men sammen med noen av sine undersåtter, som kan få åndelig og legemlig glede av hans nærvær. Derigjennom trekkes de nemlig bort fra synd og uhøviske gjerninger. Det andre råd er at han, når han har reist seg fra bordet, blir stående en liten stund og på ærbart vis underholder seg med sine menn, for gjennom ydmyk og fortrolig samtale vinner han sine tjeneres kjærlighet og velvilje.


Og ved slike anledninger kan kongen få høre sine menns meninger og argumenter, enten de nu bør følges eller forkastes. Det tredje råd er at han skal være barmhjertig og rettferdig i alle sine dommer og gjerninger, slik at han ikke forsømmer å øve rettferdighet på grunn av vennskap eller falsk medlidenhet, på grunn av noe enkelt gode, timelig fordel eller frykt, og ikke forsømmer eller glemmer barmhjertigheten av vrede eller utålmodighet. For det sømmer seg ikke at kongen beseires av vrede eller at dommeren feller en forhastet dom eller gjennom bønner lokkes bort fra rettferdighetens vei.


Det fjerde råd er at kongen ikke betror forvaltningen av rettsordenen til slike som han vet er partiske eller vinningslystne eller som på svikefullt vis vet å presse ut penger; slike mennesker kommer lett bort fra rettferdigheten. Istedet må kongen tro på dem som er godlynte av natur, som går i sine foreldres gode fotspor og som setter mere pris på rettferds gjerninger enn på selv å bli rike. Det femte råd er at kongen stadig skal undersøke hvordan lov og rettferd praktiseres i hans rike, og ikke la dem som han er istand til å tukte, få feile videre, og uten straff.


Og han må vokte seg for å avkreve for mange penger og for høy erstatning av dem som har forbrutt seg, og han må ikke ved listige knep undertrykke de uheldige. Med de ydmyke må han handle mildere, og de forherdede må han straffe strengere, mens han i alle ting iakttar rettferdighet og barmhjertighet. Og der han ser at ydmykheten er stor, må han gi barmhjertigheten forrang fremfor rettferdigheten. Det sjette råd er at kongen stadig må granske sine dommer og gjerninger. Og om han blir oppmerksom på at han har feilet ved en sinnets plutselige innskydelse, må han ikke skjemmes for å rette på eller tilbakekalle det som er blitt gjort.


For han er ikke visere enn David, som også tok feil, eller frommere enn profeten, som trodde på løgnen og ble drept av løgnen. Det syvende råd er at kongen ikke skal være altfor hastig i sin handlemåte, men forutseende og omtenksom, idet han nøye tenker over sakens utfall og støtter seg til de vises, erfarnes og gudfryktiges råd. Disse må han lyde og ikke holde seg borte fra dem, for det vidner om et vanartet og mistenksomt sinn om man mistenker prøvede rådgivere og drøfter de råd som er gitt efter moden overveielse med sleske smigrere.


Det åttende råd er at kongen må ta seg i vare for all lettferdighet i ord og seder, ja, til og med overfor sine tjenere og fortrolige. Han må unngå smigrere og smiskere som om de var skorpioner, for de holder med ham i hans synder og er et anstøt for de gode venner. En konge bør være slik at han fryktes av de unge, hedres av de gamle, elskes av de rettferdige, og inderlig er efterlengtet av de nedtyngede. Det niende råd er at kongen ikke må ha omgang med dem som er bannlyst av Kirken eller støtte dem som håner Gud og hans bud, men han skal undervise dem med kjærlige ord og formaninger, og om de ikke bedrer seg, må kongen vise dem sin strenghet og undra dem sine velgjerninger. For det er kongens heder å elske de guddommelige ting over alt annet, samt av alle krefter å øke Guds heder. Det tiende råd er at kongen skal elske folket og almuen i sitt rike, behandle sine riddere mildt og hjemsøke fedrenes gode gjerninger på deres barn.



KAPITTEL 6.


GUDS SØNN TALER TIL BRUDEN: «Jeg har sagt deg før at kongen skal elske folket og almuen i sitt rike. Han viser at han elsker dem når han lar dem leve ifølge de vedtatte lover, når han ikke lar grusomme fogder og skatte-inndrive re herske over almue og folk, når han ikke tynger folket med skattepålegg, som han finner på og når han ikke besværer dem med slitsom og uvanlig gjesteinnkvartering. For å føre krig mot de vantro kan dog kongen ydmykt be folk og almue om hjelp, om han behøver det. Men han må se nøye til at dette nødvendige behov ikke blir til sedvane og lov. Kongen må også søke å avskaffe sedvaner som står hindrende i veien for sjelens frelse, og særlig den gamle uskikk at når skip i storm forliser på strendene i hans rike, kan skipenes og varenes eiere plyndres for det gods som flyter iland. O, hvilken umenneskelig grusomhet er det ikke å øke fortvilelsen for de nødstedte! Er det ikke tilstrekkelig sorg for den hjemsøkte å miste skipet? Skal i tillegg hans øvrige eiendeler tas fra ham? Derfor må kongen avskaffe denne sedvane og annen dårlig og syndig skikk i sitt rike, slik at han kan finne større nåde og velsignelse for mine øyne.»



KAPITTEL 10.


GUDS MODER TALER TIL BRUDEN og sier: «Si til dronningen at jeg, barmhjertighetens moder, tok imot henne da hun var som en avgnaget eplekjerne, ikke vakker å se på og besk av smak og motbydelig å svelge. Dog plantet jeg henne i et fjernt land forat hun skulle bære god frukt. Likesom trær bærer blad, blomst og frukt, bør hun bære dydenes blad, idet hun gjerne lytter til Guds ord, som er nyttige for sjelen og kan sammenlignes med trærnes blad. Hun må også tale det som er til Guds heder og nestens nytte, for da bærer hun fagre blomster. Dessuten bør hun elske Gud og sin neste, for da bærer hun den ypperste frukt. Men nu taler hun gjerne uanstendige ord og slikt som kan la henne vinne verdens heder og gunst. Hun må altså omvende seg til meg, og ved sin lytten, sin tale og sine gjerninger bringe min Sønn den kjærlighetens frukt som smaker ham så godt, nemlig hennes sjel, som han så inderlig lengter efter å eie.



KAPITTEL 12.


GUDS SØNN TALER TIL BRUDEN: «Om en torn har trengt inn like ved hjertet, bør den ikke rykkes ut hastig og heftig, men skjæres bort sakte og litt efter litt. Slik kan en god kvinne, verdig all kjærlighet, iblant bli en hindring for den mann som streber mot fullkommenhet. Derfor må den gifte mann, når han innser den fare han er i, iblant bruke milde ord, slik en formaner gjør, iblant strenge ord, som en lærer, og iblant «skjære bort», slik en læge gjør.


Man bør nemlig klokt lytte til kvinnen, slik at hun kan bli trøstet. Man bør rettlede henne høvisk og i hemmelighet, slik at hun ikke blir foraktet, ærbart oppdra henne og iblant la være å lytte til henne, slik at rettferdigheten ikke blir tilsidesatt. Derfor bør en dronning utmerke seg ved ydmykhet i sinnet, beherskelse i sine gjerninger, klokhet i det som skal gjøres og medlidenhet med dem som har det vondt. For ved en kvinnes klokhet ble David formildet, slik at han ikke falt i synd. Gjennom ydmykhet kom Ester på tronen og forble der, mens Jesabel ble forkastet for sitt hovmods og sin vinningslysts skyld. Maria, min moder, ble for sin medlidenhets og kjærlighets skyld moder til alle i himmel og på jord.


Da den dronning du ber for, gjennom deg begjærer et råd fra meg, må du altså på mine vegne svare henne og si at hun rar inngivelser fra to ånder, en god og en ond; og dem vil jeg fortelle deg mere om en annen gang.»



KAPITTEL 43.


GUDS SØNN TALER TIL BRUDEN OG SIER: «Den konge som søker sjelenes gavn og drar ut mot hedningene, må ha to bannere. På det første banner skal min lidelse, som betegner barmhjertigheten, være avbildet, på det andre min rettferdighets sverd. Når kongen kommer til hedningene, skal han først folde ut barmhjertighetens banner og by dem fred, Om de avslår å ta imot denne, skal han derefter heve rettferdighetens banner. Han må, når han gjør dette, stole på min godhet og ikke frykte fiendens store antall. Og han må ikke vike i forsakthet og ikke lytte til dem som sier: «La oss dra hjem igien: Hvorfor skal vi slite mer?»


Om kongen er redd for å rykke frem med fasthet, bør han hverken begynne på eller sikte mot dette gode verk. Det er nemlig bedre ikke å påta seg storverk enn å begynne på dem og ikke fullføre dem i kjærlighet. Kongen må forøvrig ha med seg prester av prøvet vandel og munker fra forskjellige ordener, som i sannhet gir avkall på verden, for det finnes mange blant hedningene, som foretrekker sine villfarelser og som man visselig må gjendrive. Prestene må også undervise folket og formane det, slik at det ikke for sin vinnings lysts skyld pådrar seg bannlysning eller dør på grunn av knurring og et liv uten måtehold.»



KAPITTEL 45.


GUDS MODER TALTE TIL BRUDEN og sa: «Om kongen drar ut mot hedningene, må han ta med seg et på forhånd fastsatt antall menn, for jeg kjenner hans utferd og hans hjemkomst og vet at mange av dem som drar ut med kongen ikke vil bli mindre opprørske mot Gud enn de som gikk ut med Moses. Men likesom Moses ikke førte folket inn i det lovede land på grunn av dets utakknemlighet, så skal de som ennu ikke er født, være de som fullkommer Guds vilje. Og kongen må ikke nære altfor store forhåpninger fordi jeg kalte ham min sønn og sa at jeg aldri mer ville skilles fra ham. For det er visselig sant at om han holder sine løfter til meg, skal jeg også holde mine løfter til ham, men om han forakter meg, må han frykte at han selv vil bli foraktet.»



KAPITTEL 46.


HIMMELDRONNINGEN TALTE TIL BRUDEN og sa: «Den hellige erkebiskop Sigfrid forlot England og gjorde Guds vilje i Sveriges rike. Når denne biskop som du ber for, og som drar ut med kongen mot de vantro, er kommet til hedningene og noe av deres land er inntatt av de kristne, må han, (biskopen) først på en passende og verdig plass, oppføre en domkirke, slik at de kristne, for sine sjelers behov, kan ta sin tilflukt til den som til en moder og katolikkene slik kan bli vederkveget og åndelig trøstet. Og om biskopen ikke kan innsette mer enn en eller to prester der og finne utkomme for dem og seg selv, må han være tilfreds, for min Sønn har makt til å øke sine gaver og utvide bispedømmet. Men om han eller andre av mine venner dør før disse ord går i oppfyllelse, skal den gode vilje tilregnes dem som fullbyrdet gjerning, og de skal få lønn for den. Derfor må ingen fortrøste seg til et langt liv, men hver og en må med tålmod vente på Guds vilje».



BOK 9 «EXTRAVAGANTES»


KAPITTEL 80.


I HAR DET STYGGESTE RYKTET i hele riket og utenfor det, for man sier at I bedriver utukt med menn mot naturens orden. Dette virker sannsynlig, da I elsker visse menn mer enn Gud og Eders sjel og Eders egen hustru. For det andre kan det betviles at I har den rette tro, for enskjønt I er blitt bannlyst av Kirken og forbudt å høre messe, har I ikke aktet på dette, men besøkt kirker og hørt messe.


For det tredje har I plyndret vår krone, vårt land og gods. For det fjerde har I forrådt Eders tjenere og undersåtter skåningene, som trofast vil tjene Eder og Eders sønn, holde landet under vår krone og bekjempe kronens uvenner. Med vitende og vilje overgav I dem og hele Skåne til Eders verste fiende, slik at de aldri kan være trygge for gods og liv så lenge han lever. Om I beslutter å bedre Eders syndige liv og ta tilbake de tapte landområder, vil vi tjene Eder; vil I ikke, så gi oss Eders sønn og gi ham kronen og reis selv bort og la ham love at han vil vinne de tapte områder tilbake, lyde sitt råd og sine tjenere og styrke retten blant folkene.



BOK 10 «REGULA SALVATORIS»


INNLEDNING – KAPITTEL 2.


JEG ER SOM DEN MEKTIGSTE KONGE, som plantet vingårder. Lenge bar de den aller beste vin. Langt om lenge sådde hans verste uvenn det aller verste ugress i dem, og det vokste og bredde seg så voldsomt at kvistene bare med stor vanskelighet kunne bære vindruer. Kongens tjenere sa til ham: «Herre, vi har gått gjennom dine vingårder, og vi har funnet bare få kvister som bærer vin, men det usle ugresset, som ikke duer til annet enn å brennes opp, det har vokst seg overmåte høyt!» Husbonden svarte dem: «Jeg skal plante en ny vingård; dit skal vinkvistene bæres, og der skal de slå røtter. Jeg skal selv gjødsle der, og den skal bli full av den ypperste vin.


Og jeg skal selv våke over den, og om noe skadelig kommer inn der, skal rankene tilintetgjøres og visne bort og hastig bli til støv, slik at det ikke kan skade mer. Men når vin fra denne vingård kommer til min bolig, da skal alle glede seg og gi ære og heder til den husbond som plantet vingården og gjødslet den. Gledes skal også den som festet røttene. Og Gud skal heller ikke glemme den som bar vinkvistene dit. Gjennom denne vingård skal mange andre vingårder, som lenge har stått tørre, vokse til og igjen begynne å bære frukt efter sin fornyelses dag.»


KAPITTEL 2.


GRUNNVOLLEN FOR DENNE ORDEN og for frelsen er sann ydmykhet, ren kyskhet og frivillig fattigdom. Derfor er det ikke tillatt for noen å eie noe eget, nei, ikke engang den aller minste ting, og heller ikke tillatt å eie eller endog berøre med sine hender en eneste penning og heller ikke eie noe av gull eller sølv, såfremt det ikke er nødvendig for et vevet arbeides skyld å berøre slikt, hvilket dog bare må skje efter abbedissens råd og med hennes tillatelse. Alle nødvendige ting skal man forvente å få av abbedissen, d.v.s. ordensdrakt, sengklær og arbeidsredskap, og man må ikke ha noe som regelen ikke tillater.



KAPITTEL 6.


FOR AT TAUSHETEN SKAL BEVARES STRENGT, er det ikke tillatt for noen å si noe fra tidlig om morgenen og til min moders messe er sunget. Når denne messe er avsluttet, er det tillatt, mellom tidebønn ene og på bestemte steder, å føre åndelig samtale samt å tale om Regelens overholdelse og slik som er virkelig nødvendig, og det helt til bordbønnene er lest. Lettferdig og unyttig prat må alltid helt og holdent unngås overalt. Når takkebønnen efter middagsmåltidet er lest i kirken, kan søstrene få tale med hverandre til vesper begynner. Derefter må taushetskravet samvittighetsfullt overholdes til takkebønnen efter kveldsmåltidet er lest i kirken. Den korte stunden mellom takksigelsen og den åndelige lesning er det tillatt å tale. Men når den åndelige lesning er påbegynt, må tausheten samvittighetsfullt respekteres, helt til min ærerike moders messe blir sunget følgende morgen. Og man skal vite at søstrene i allminnelighet er forpliktet til å følge de her oppregnede «tause tiden», dog med unntagelse av de søstre som utfører slikt arbeide som ikke kan utføres på forstandig vis uten tale, for at alt skal gå forstandig til, slik at uvennlig sinnede ikke skal få anledning til å klandre oss.»



KAPITTEL 10.


«OM NOEN BER OM Å BLI OPPTATT i klosteret, må hun aldri opptas før et helt år er gått. Første gang må man altså si til henne: «Kom tilbake til oss om tre måneder; i mellomtiden skal vi rådslå om deg.» Når hun kommer tilbake til fastsatt tid, skal abbedissen spørre henne hvorfor hun ønsker å bli opptatt i klosteret og hvilke bånd det er som binder henne til verden. Efter å ha hørt hennes grunner og hensikter, skal abbedissen si til henne: «Datter, iblant kan falskhetens snare ligge skjult under det som ser godt ut, og bristende omtanke om fremtiden bedrar mange. Kom derfor tilbake til oss om noen måneder og vis oss ditt ønske, om det står fast i det gode.» Når hun kommer tilbake og ydmyker seg som før, må man fremholde for henne det som er hårdt og strengt i klosterlivet: at man må forakte verden og glemme sine slektninger.


Om hun lover å oppfylle alt dette, da skal, ved årets slutt, hele klostersamfunnet samtykke i å ta imot henne. Om det er en person om hvis liv ingen tvil foreligger, kan alle gi henne sitt samtykke første gang hun fremlegger sitt ønske, men hun kan ikke på noen måte opptas i klosteret, avlegge løftene og iklæs nonnedrakt, før året er ute. Efter at hun har fått tillatelse til å tre inn i klosteret, skal man sende bud efter stiftets biskop og be ham komme og innvie henne. Når nu biskopen kommer, skal han gå til kirkedøren, der hun som vil inntre i ordenen, står og venter utenfor. Han skal spørre henne: «Er du fri for alle kirkelige bånd, som ekteskap, løfter og bannlysning?» Om hun svarer: «Ja, jeg er fri,» skal biskopen fortsette: «Kanskje skamfølelse eller sorg over motgang i verden driver deg til klosteret, eller kanskje du t ynges av stor gjeld, som du ikke kan betaler»


Om hun da svarer: «Ikke på noen måte driver sorg eller skam meg til å ta dette skritt, og all min gjeld har jeg nu efter evne betalt,» skal biskopen føre henne inn i kirken med ordene: «Se, nu går hun verdig inn i denne orden.» Når hun går inn i kirken, skal man foran henne bære en rød fane, på hvis ene side mitt legems lidende billede, og på hvis andre side min moders billede, er malt, slik at den unge brud, når hun ser billedet av sin nye brudgom som lider på korset, skal lære tålmodighet og fattigdom, og når hun ser min jomfruelige moder, skal lære kyskhet og ydmykhet. Når hun er ført inn i kirken, skal hun stille seg ved kirkedøren, og biskopen skal gå litt bort fra henne, til den andre siden, for å innvie hennes ring. To tendte lys skal bæres frem til fanen foran henne og brenne så lenge messen pågår. Biskopen skal lese følgende bønn: «Allmektige, evige Gud, du som i din miskund og barmhjertighet har festet en ny brud, velsign du denne ring, slik at din tjenerinne, likesom hun i det ytre bærer den nye bruds tegn på hånden, må fortjene og bære din tro og kjærlighet i det indre. I Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn!».


KAPITTEL 12.


DET SKAL VÆRE SEKSTI SØSTRE, ikke fler. De skal ha prester som hver dag skal synge kirkeårets messe og officium ifølge ritualet i den domkirke, i hvis stift klostrene ligger. Prestene skal helt og holdent være skilt fra søstrenes kloster og ha sitt eget hus, og huset skal ha inngang til kirken. Prestene skal disponere det «laveste kor», mens søstrene skal ha koret over, under taket, dog således at de kan se sakramentene og høre tidebønnene. Det skal være tretten prester, efter mønster av tretten apostler; den trettende av disse, Paulus, var jo ikke den som led minst møye.


Videre skal det være fire diakoner, som også kan være presteviet, om de så vil, og disse skal betegne de fire store kirkefedre Ambrosius, Augustin, Gregor og Hieronymus. Til sist skal det være åtte lægmenn, som ved sitt arbeide skal skaffe prestene det nødvendige. Da man nu har seksti søstre, tretten prester, fire diakoner samt disse åtte tjenere, tilsvarer disse personers antall de tretten apostler og de toogsytti disiplene.»



KAPITTEL 14.


ABBEDISSEN SKAL VELGES AV KONVENTET med biskopens råd. Av respekt for min høysalige moder, som denne orden er viet, skal abbedissen være hode og herskerinne, for den hellige jomfru, hvis stedfortreder på jord hun er, var efter min himmelfart hode og dronning for mine apostler og følgesvenner. Abbedissen skal også blant de tretten prestene, velge en som hele søster- og brødresamfunnet samtykker i, til alles konfessor, og biskopen skal bekrefte valget og innsette ham. Efter at biskopen har gitt ham uinnskrenket myndighet til å binde og løse, til å rette og forbedre, skal alle prester og brødre adlyde ham i alt, likesom søstrene adlyder abbedissen, og uten hans bud må intet gjøres, nei, ikke det aller minste.


Dog skal konfessoren, bortsett fra når det gjelder å dømme brødre og det som har med oppfyllelsen av klosterreglene å gjøre, ikke foreta seg noe uten å rådslå med abbedissen. For eftersom hun er klosterets overhode, skal man rådføre seg med henne i alt det som angår klosterets anliggender og klosterets eiendornmer.»



KAPITTEL 15.


DE TRETTEN PRESTENE skal utelukkende beskjeftige seg med gudstjeneste, studier og bønn, men ikke engasjere seg i andre sysler eller ærender. Hver søndag skal de, på morsmålet, utlegge evangeliet for dagens messe, slik at alle får anledning til å lytte. Likeså skal de preke offentlig på alle de høytider, på hvilkes vigilier de faster på brød og vann, og overhodet på alle de høytider som har vigilier.»



KAPITTEL 23.


MIN MODER INNDELTE SIN DAG i tre forskjellige deler: en hvor hun priste Gud med sin munn, en annen hvor hun tjente ham med sine hender, og en tredje hvor hun viste omsorg for den svake kropp og ga den hva den trengte, på sømmelig sett. På samme måte skal søstrene, til enhver tid, når de ikke er opptatt med gudstjeneste eller lesning, arbeide med sine hender slik at de, på samme måte som de tjener meg med munnen, også skal tjene meg med sine øvrige lemmer. Og dette arbeidet skal ikke være for verdslig forfengelighets eller for vinnings skyld, men, som min moders arbeide, til Guds ære og kirkens og fattige menneskers beste. Alle sine gode gjerninger skal de utføre med abbedissens tillatelse. Var veljeg, alles Gud, i verden uten å arbeide? Arbeidet jeg kanskje ikke da jeg gikk rundt og underviste og utholdt min lidelse? Var mine apostler uten arbeide? Jeg kunne meget vel ha gitt dem alt, i tilstrekkelig mengde, men de tjente meg, sin Gud, med alle sine lemmer, slik at de gjennom kroppslig arbeide skulle bli bedre skikket til åndelig arbeide.



KAPITTEL 26.


DEN BISKOP, I HVIS STIFT KLOSTERET LIGGER, skal være såvel søstrenes som brødrenes fader og visitator, samt dømme i alle de tvister som angår søstre og brødre. Det påligger ham bestandig å gi omhyggelig akt på at Regelen overholdes på alle punkter, slik at det ikke hender at den velgjørende ordensregel blir ringeaktet av søstrene eller brødrene. Fyrsten i det rike eller det området klosteret ligger, skal være dets forsvarer, når nøden krever dette. Men paven skal ha større rett enn begge disse, d.v.s. landets fyrste og biskopen, til å være klosterfolkets beskytter i kjærlighet, om de blir tvunget til å be om hans hjelp. Om noen vil bygge et kloster av denne orden, må han ingenlunde fordriste seg til å gjøre dette uten pavens vilje og tillatelse. Når denne regel er blitt stadfestet av paven, må man rådspørre fromme brødre av Benedictus eller Bernhards regler, som i denne klosterregel må tilføye noen kapitler om hvordan det skal rådes bot på misbruk i klosteret, hvordan døde skal begraves, hvordan biskopen skal komme på visitasjon, og i anledning av hva slags saker han skal gå inn i klosteret, Og alt annet nødvendig som ikke er angitt i dette kapitel, må tas med fra de nevnte klosterregler, slik at denne klosterregel kan bli best yrket og komplett.



KAPITTEL 27.


EN GRAV SKAL FINNES PÅ ET BESTEMT STED i klosteret; den skal alltid være åpen, og søstrene skal hver helgedag og hver hverdag gå til den efter ters. Mens abbedissen med to fingre kaster litt jord i graven, skal søstrene lese salmen De profundis med følgende kollektivbønn: Herre, du som i graven bevarte uskadd den hellige kropp som du gav din Sønn i jomfru Marias liv og oppvakt e ham uskadd: Vi ber deg, bevare du våre kropper rene og ubesmittet i din høyt hellige tjeneste, og styr vår vei her i tiden, slik at våre kropper, når den store og forferdelige dommedag kommer, må oppstå blant dine helgener, og måtte våre sjeler fortjene å gledes evig hos deg og forenes med dine utvalgte i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.» Videre skal en liten båre med jord alltid stå ved kirkens inngang, slik at den alltid kan sees av dem som går inn, og slik at disse, når de får se den, får døden i sine tanker og kan lese i sitt hjerte at de selv er støv og igjen skal bli til støv.»



KAPITTEL 29.


GUD, ALLE TINGS SKAPER, kunngjorde med sin velsignede munn for meg, uverdige kvinne, alle ord i denne klosterregel på et så vidunderlig sett at jeg ikke fullt ut kan forklare det for noe menneske. Det er heller ikke mulig for noen å forstå uten kroppslige billeder, hvordan så mange ord kan uttales eller fattes på så ytterst kort tid. Det var altså som om mange kostbare klenodier på samme tid befant seg i et kar og ble helt ut, slik at de som så det, straks kunne skjelne den ene gjenstand fra den andre, og disse gjenstander ble liggende så lenge, at han kunne samle dem i fanget, hver for seg. Slik gikk det til da Jesus Kristus åpenbarte seg for meg, opplot sin velsignede munn og begynte å tale. For da kom straks, på meget kort tid, alle artiklene i denne regel med alle de ord som inngår i den, til meg, ikke som om de var skrevet på papir; men på hvilken måte de kom, det vet alene han, fra hvem de på så vidunderlig vis ble hørt og ved hvis underbare kraft de kunne forstås og skjelnes fra hverandre i mitt sinn.


Min visjon varte også så lenge, at jeg i samarbeide med Kristi nåde, kunne samle alt i mitt minnes skjød. Efter denne visjon var mitt hjerte fylt av slik glød og slik jubel, at det ikke hadde kunnet rumme mer uten å ha bristet av glede. Ja, mitt hjerte var i noen dager som en boble fylt med for meget luft, helt til jeg for en munk og Guds venn fikk talt om alle reglenes artikler og de ord som inngår i dem; og han skrev alt ned så for han kunne. Og da alt dette var skrevet ned, kjente jeg at mitt hjerte og min kropp litt efter litt vendte tilbake til sin naturlige tilstand. Lov og ære være Gud, den allmektige! Amen.



BOK 11 «SERMO ANGELICUS»


KAPITTEL 10.


NÅR ØRNEN, SOM FLYR HØYT OPPE I LUFTEN, har speidet ut over mange skoger, får den, på lang avstand, se et høyt tre, som har så faste røtter at det ikke kan rykkes opp av vindenes angrep, og hvis stamme er så mektig at ingen klarer å klatre den opp, og som dessuten står på et sted, hvor det virker umulig at noe skal kunne falle ned på det ovenfra. Dette tre betrakter ørnen nøye, og der bygger den det rede den vil hvile i. Gud kan sammenlignes med en slik ørn. For hans blikk fanger alt det fremtidige, like fullt som det nuværende, åpent og klart. Da han skuet ut over alle de rettferdige og ærbare ekteskap som skulle inngås fra det første menneske ble skapt og like til den ytterste dag, fant han intet ekteskap som kunne måle seg med ]oakims og Annas i kjærlighet til Gud og ærbarhet.


Derfor behaget det ham at et slikt ekteskap skulle bli opphav til hans rene, dydrike moders kropp: med den forstås det rede han selv skulle hvile i med trøst og lise. Fromme ekteskap kan naturlig sammenlignes med vakre trær: Trærnes rot er de to hjerters forening, som finner sted alene i den hensikt at den skal bringe Gud heder og ære. Slike ektefellers vilje kan treffende sammenlignes med grener som bærer frukt, da de i alle sine gjerninger er så gudfryktige at de, ifølge Guds bud, elsker hverandre i ærbarhet bare for å kunne føde barn til Guds ære. Sannelig, slike høye ekteskap makter ikke Fristeren å nå med sin makt og med sine svikefulle kunster, for deres ene glede ligger i det at Gud får heder og ære, og ingen annen sorg kan nå dem enn den at Gud blir hånet og krenket.


De synes å vokse på et trygt sted når verdens ære og rikdorns overflod ikke formår å lokke deres sjeler til kjærlighet til verden eller til hovmod. Da nu Gud på forhånd så atJoakims og Annas ekteskap skulle bli slik, bestemte han at hans eget bosted, nemlig hans moders kropp, skulle gjøres rede i dette ekteskap. O, Anna, du moder verd all ære, hvilken dyrebar skatt bar du ikke i ditt moderliv da Maria, som skulle bli Guds moder, hvilte der.


Man kan trøstig holde det for sant, at da det emne som Maria skulle dannes av, var blitt avlet og ført sammen i Annas moderliv, elsket Gud det høyere enn alle andre menneskekropper som var født eller skulle fødes av menn og kvinner i hele verden. Den hederverdige Anna kan altså med rette kalles den allmektige Guds skattkammer, for hun gjemte i sitt moderliv den skatt, som var mere kjær for Gud enn alt annet.


O, hvor nær var ikke Guds hjerte denne skatt bestandig! O, med hvilken mildhet og glede festet han ikke sin majestets øyne på denne skatt, han som sa i sitt evangelium: «Der din skatt er, vil også ditt hjerte være.» Høyst troverdig er det at englene jublet storlig over denne skatt, da de forstod at deres Skaper, som de elsket høyere enn seg selv, elsket den så høyt. Det ville være både rett og sømmelig om alle holdt høyt i ære den dag da det emne ble avlet og ført sammen i Annas moderliv, som Guds moders velsignede kropp skulle dannes av, den kropp som Gud selv og alle hans engler elsket med så stor kjærlighet.



Femti AFORISMER


1 Generelle aforismer


Det er ikke vanlig å koste dyr salting på råttent kjøtt. [2, 81]


Ikke kan søte og stinkende ting med fordel være på samme tid i ett kar. [2, 27]


Det timelige er skapt til menneskers nytte og nødtørft, ikke til overflod. [2, 14]


Skjønt plogen dras av oksen, styres den dog av pløyerens vilje. [2, 28]


Det er vanskelig for mennesket å avholde sin munn fra megen og unyttig tale. [2, 26]


Den som har begynt på noe meget viktig, må ikke gå tilbake til noe mindre viktig. [4, 107]


Der hvor det utkjempes en mindre kamp, gis en mindre lønn. [2, 19]


Alt som ser kostbart ut, er støv. [4, 30]


Likesom en gnist vokser og blir til en ild, så avstedkommer eiendom fordømmelse. [Regula Salvatoris, Kap. 19]


Ofte er den som er ond i dag, god imorgen. [4, 46]


2 Aforismer fra det kristne liv


Det gavner ikke å vaske kjødet om hjertet er urent. [Extravagantes, 15]


Alle mennesker har nemlig fått gode engler til beskyttelse og onde engler til prøvelse. [1, 9]


Elsk det himmelske, for det jordiske forgår, og det evige skal jeg gi dere. [6, 54]


Hva er bedrøvelse i verden om ikke en opphøyelse til kronen? [4, 15]


Om alt gikk efter menneskers behag, mon de da ville trakte efter det himmelske? [5, 15]


Det er bedre for din frelse at du med from enfoldighet ber et Fadervår, enn at du på snusfornuftig vis disputerer om innviklede ting for fåfengt verdslig æres skyld. [6, 77]


Jeg sier dere at så ofte prelater i hovmod, forfengelighet og ærelyst bestiger store hester, bestiger djevelen deres hjerter. [7, 12]


Verdens lys skiller seg fra mørket, men ennu mer skiller helgnenes lys seg fra denne verdens lys. [1, 20]


Hvis sinnet ikke finner lyst i de syndige tanker, men kjemper mot dem og avskyr dem, da er de sjelens renselse og krone. [3, 19]

Hva gavnet det Salomo å bygge et så dyrebart tempel, når han glemte å elske den for hvis skyld han hadde bygget det? [3, 18]


Djevelen kan ikke få noen makt over mennesket, om ikke menneskets vilje først er fordervet. [4, 67]


Menneskenes frie vilje leder noen sjeler til himmelen og andre til helvedes dyp. [4, 44]


Fri vilje er gitt menneskene like fullt som englene, forat de skal strebe mot det himmelske og forsmå det jordiske. [8, 56]


Verdens visdom fører til jammerens dal. [2, 12]


Den som flittig tenker over veien til døden og hvordan denne død er samt dommen efter døden, - han er vis. [2, 25]


Guddommelig visdom ligger ikke særlig i boklig utdannelse, men i hjertet og i en god livsførsel. [2, 25]


Frykt på rett vis, elsk fromt og lengt i visdom efter det himmelske. [2, 4]


3 Aforismer om kjærlighet, lydighet og ydmykhet


Hva tjener det til å ha en dør uten lås og et håp uten kjærlighet? [2, 27]


Det høyeste gode er kjærligheten; uten den finnes ingen frelse. [Extravagantes, 13]

Kjærligheten er visselig som et tre, som alle dyder springer ut fra. Blant dem er lydighet en den fornemste. [6, 120]


jomfrustand fortjener kronen, enke stand nærmer seg Gud, men lydighet leder alle til æren. [6, 3]


Lydighet fører til himmelen, ulydighet fører bort fra den. [5, 12, 4]


Lykkelige blir de, som tar sin tilflukt til den sanne ydmykhet. [Extravagantes, 76]


Alle kristne kropper, hvor ydmykhet hersker, er mitt tempel. [2, 9]


Et rent og ydmykt hjerte behager Gud såvel i taushet som i sang. [4, 126]


Gud finner større behag i et ydmykt hjerte i en ydmyk kirke, enn i murer, der kroppene er innenfor, men hjertene utenfor. [3, 18]


Ydmykhet er hovmod, når det anlegges for at man skal bli oppmerksom på den og bli sett av mennesker. [4, 68]


Ydmykheten er den trapp, på hvilken man fra jorden stiger opp til Guds hjerte. [Extravagantes, 93]


4 Aforismer om Gud


Tenk ikke på annet og ønsk ikke annet enn din Gud og Skaper, for når du har ham, har du alt. [1, 7]


Altså ligger visdom om Gud ikke særskilt i boklig lærdom, men i gode gjerninger. [2, 25]


Der ikke det guddommelige arbeidets slit finnes, der vinner ikke sjelen noen ære hos Gud. [4, 126]


Om noen befaler over andre, skal han ikke hovmodes over at han er befalingsmann, men snarere frykte, for alle er av samme natur og all makt er fra Gud. [6, 53]


Gud er nemlig ånd, og derfor vil han at kjødelige ting skal forvandles til åndelige og forgjengelige til evige. [2,3]


Enhver som står oppreist og sterk, har styrke og manns kraft fra Gud. [4, 126]


[...] det råder ikke fred mellom Gud og sjelen, om ikke synden unnflys og det onde begjær tøyles. [2, 26]


Freden er den dyd som fører Gud inn i våre hjerter og holder ham fast der. [2, 26]


Likesom mennesket er dødt uten hodet, er sjelen død uten kjærlighet til Gud; Gud er jo dens liv. [4, 115]


Jo høyere verdighet et menneske har oppnådd, desto større ære bør det vise Gud. [3, 1]

Sjelens føtter er håpet, hvormed sjelen finner frem til Gud. For likesom kroppen skrider frem ved hjelp av føttene, nærmer sjelen seg Gud i kraft av den guddommelige lengsels og håpets skritt. [4, 115]


Min Sønn omvendte ikke, mens han levet i kjødet, hele Judealandet på en gang, og heller ikke omvendte apostlene alle hedningland på en gang, - det krever lengre tid for å fullkomme Guds verk. [4, 76]


Lett seirer den som har Gud til medhjelper. [6, 41]



You can download all the books (1-12) and more available chapters of these revelations in pdf and word here (right click and choose save as...):

Free Videos
www.ProphecyFilm.com
Free DVDs, Articles and Books
FREE DVDs & VIDEOS
WATCH & DOWNLOAD ALL OUR DVDs & VIDEOS FOR FREE!